Kommentar

En av de store prøver vi står overfor, er sameksistens og toleranse. Pakistan er i så måte et svært dårlig eksempel. Utviklingen har gått i retning av intoleranse. Behandlingen av ahmadiyya-muslimene er ett trist eksempel. Denne intoleransen har også fulgt med til Norge og blir teologisk begrunnet av bl.a. Basim Ghozlan.

NRK-programposten «Sånn er livet» hadde fredag et innslag om en butikk i Furuset-senteret i Oslo, en av bydelene med flest innvandrere. Butikken skiftet eier, fra en sunni- til en ahmadiyya-muslim. Da dette ble kjent i nærmiljøet, utgikk det en parole om å boikotte butikken, som solgte halal-mat. Oppfordring til boikott ble gjentatt i moskeen og på internett. Også på Basim Ghozlans nettsted islam.no lå en slik oppfordring. Etter at NRK tok opp spørsmålet om hvorfor sunnier boikotter en ahmadiyya, forsvant innlegget.

Mange NRK-reporteren traff på Furuset kjente til boikotten, men ville ikke uttale seg om den. Furuset-senterets eiere sa at de heller ikke ville bli innblandet i en strid mellom eieren av en butikk og andre butikkeiere. Det var ikke deres bord.

Ahmadiyya er en retning innen islam, men en stadig mer intolerant sunni-retning frakjenner dem retten til overhodet å kalle seg muslimer. I Pakistan ble dette vedtatt ved lov så tidlig som i 1974. De får ikke kalle sine gudshus moskeer, rope til bønn, inneha offentlige stillinger osv. Som John Peder Egenæs i Amnesty forklarte: De er mellom barken og veden, både vanlige folks fordommer og statens diskriminering. I praksis er de nærmest rettsløse.

Ahmadiyyaenes store «synd» er at de opererer med en profet etter Muhammed. De bryter altså med prinsippet om profetens finalitet. Men én ting er uenighet, noe annet er utestengning ved lov og diskriminering.

Basim Ghozlan ga et levende eksempel på denne mentaliteten da han ble spurt om sin holdning til ahmadiyya. Han anså dem heller ikke som muslimer. Dette var nærmest som å fornærme et merkevarenavn, sa han og nevnte Coca-Cola. Hva ville kristne sagt om noen begynte å kalle seg det? Ja, hva tror du, kunne reporteren svart. Det er da masse kristne sekter med aparte meninger, og de får stort sett være i fred.

Ghozlan sa videre at det var utenkelig at en sunni-muslim kunne gifte seg med en ahmadiyya. Da begynte vi å nærme oss kjernen. Ghozlan var mot forfølgelse, men en holdning som sier at en person er utenkelig som ektemake p.g.a. sin tro, er nettopp utslag av den diskriminering som ligger til grunn for forfølgelsen.

Det er samme holdning som til homofile. Visse mennesker regnes ikke med. Ghozlan prøvde hele tiden å trekke paralleller for å vise at sunnienes diskriminering er normalt og på linje med andre trossamfunn. Det er den ikke. Og det alvorlige er at den har forverret seg: Stivheten og strengheten har økt. Nidkjærheten og overvåkingen likeså.

I Pakistan har intoleransen økt sterkt i de åtte årene Benazir Bhutto var borte. Hun hadde problemer med å ta det inn. I Norge har vi heller ikke fått vite særlig mye om hva som skjer. Tvert imot tok daværende kommunalminister Erna Solberg mot en av lederne for islamistene og fant seg i at han ikke ville ta henne i hånden fordi hun var kvinne.

Det var disse menneskene og disse holdningene som skapte klimaet som drepte Benazir Bhutto. Hun hadde faktisk shia-røtter, men prøvde å fremstille seg som sunni. Slik var stemningen blitt.

Two later prime ministers, the illfated Zulfiqar Ali Bhutto and his
Radcliffe-educated currently exiled daughter Benazir Bhutto, were also
Shia. Feeling the wind shift in the 1990s Benazir styled herself a
Sunni, but her Iranian mother, her husband from a big Shia landowning
family, and her father’s name, the name of Ali’s twinbladed sword, make
her Shia roots quite visible. In a way Benazir’s self-reinvention as a
Sunni tells the tale of how secular nationalism’s once solid-seeming
promise has given way like a rotten plank beneath the the feet of
contemporary Pakistan’s beleaguered Shia minority.»

Vali Nasr i «The Shia Revival».

Holdningen i Norge har vært at vi holder oss på avstand fra kontroverser som den mellom ahmadiyyaer og sunnier. Men dette er feighet og unnfallenhet. Behandlingen av ahmadiyyaene er i høyeste grad et menneskerettsproblem. Man ser også et eksempel på at overgrep mot en minoritet innvarsler større intoleranse for hele befolkningen.

Norges avgåtte Pakistan-ambassadør Kanavin forsikret at de tok opp menneskrettssituasjonen der dette var naturlig, men at de religiøse kontroversene måtte ligge. Men er det mulig å skille på de to? Kan man godta at mennesker støtes ut i religionens navn? Er ikke det å akseptere religionens primat, også når den er blitt politisk og ideologisk. Da har man i realiteten kapitulert. Protester for menneskrettsbrudd blir bare kosmetikk. Man har tapt slaget.

Note: Takk til Jan Vindheim for sitatet fra Vali Nasr