Unge Høyres leder Torbjørn Røe Isaksen forsvarer statsstøtten til Islamsk Råd på tross av dets uavklarte forhold til homofile. Det er det liberale samfunns adelsmerke at det tolererer meninger det ikke liker, skriver Isaksen, og advarer mot et autoritært sosialdemokrati som vil fra personer og organisasjoner statsstøtte for «forbudte» meninger.

Eksemplet han nevner som et motstykke til Islamsk Råd, er Misjonsforbundet, som ikke tillot praktiserende homofile medlemmer i sin menighet på Nesodden. Her ville ledende Ap’ere frata dem statsstøtten.

Men Røe Isaksen tar for gitt at organisasjoner har rett til statsstøtte og skiller ikke på støtte og rett til å ytre seg. Dermed havner han selv i det uføre han beskylder andre for å befinne seg i:

Økonomisk press er bare en annen form for statlige sanksjoner, et mer diskré pressmiddel som i verden utenfor skiller de brutale diktaturene som Burma fra de autoritære statene som Russland.

Man kan heller stille spørsmål ved det norske systemet som øser penger ut i øst og vest. Hva enten det er pressestøtte, støtte til trossamfunn, og alle mulige ideelle formål. For en tid tilbake var det søkelys på en somalisk forening for unge jenter som i virkeligheten var et skall for menn som fikk penger, og aldeles ikke ga jenter noe tilbud. Listen over somaliske foreninger var imponerende lang, og man lurer på hva de driver med. Faren er at myndighetene får en egeninteresse i foreningslivet. Det gir prestisje. Men hva er det de driver med?

Sammenligningen med Burma og Russland er helt på jordet. Her snakker vi om aktiv undertrykkelse og forsøk på å kvele det sivile samfunn.

Røe isaksen presterer å skrive at staten må støtte både nazister og islamister hvis de får folkeligs støtte. Virkelig? Er dette liberalt?

Jeg påstår ikke at statsstøtte er uproblematisk. Det viser både menigheten på Nesodden, Frelsesarmeen og nå Islamsk Råd. Likesom det er et dilemma at vi gjennom den offentlige støtten til partier har plikt til å gi penger til både Stalin- dyrkende kommunister, rasister, jødehatere, homofober eller fordomsfulle kristenfundamentalister, hvis de får folkets tillit. Men i bunn og grunn er aksepten for dette dilemmaet kjernen i et liberalt demokrati.

Røe Isaksen mener det ikke bør gå noen grense. Men en ekte liberaler ser at det må gå en grense ved personer eller grupper som arbeider for å skade andre: jødehatere gjør det, det samme gjør rasister. Det er også stor forskjell på å diskriminere homofile i forhold til medlemskap, og å gå inn for dødsstraff.

Røe Isaksen ser ikke at vi står overfor krefter som ønsker å ødelegge det liberale samfunn. Olav Versto skrev igår i VG at mullah Krekar må få nyte godt av rettsstaten, og få bli i Norge, hvor mye det enn byr folk imot. Det er rettssamfunnets adelsmerke at det setter prinsippene foran alt. Også sin egen overlevelse?

Det er en uvirkelighet over begge som er frapperende i dagens verden.

Liberal statstvang