Kommentar

Manuela Ramin-Osmundsen har en annen egenskap utover rent faglige kvalifikasjoner. Hun representerer en ny form for skjønnhet. I en tid der estestikken spiller en overskyggende rolle, er det ingen bagatell.

To andre kvinner av utenom-europeisk bakgrunn har den samme kombinasjon av dyktighet og skjønnhet: Den svenske integrasjons- og likestillingsministeren Nyanko Sabuni og Frankrikes justisminister Rachita Dati.

Liksom innfødte europeiske kvinner måtte være ekstra dyktige for å nå frem, må kvinner med utenom-europeisk bakgrunn ha noe ekstra å tilføre.

Estestikk er et potent våpen i vår kommersielle, visuelle kultur. Akkurat som kunst fra Asia og Afrika inspirerte alt fra moter til billedkunst og møbler, vil trolig den eksotiske skjønnhet ha stor påvirkningskraft.

Kvinner som Ramin-Osmundsen, Sabuni og Dati vil overskygge idealet nedenfra – macho-kulturen i innvandrergjengene. De vil være viktige rollemodeller både for det generelle skjønnhetsidealet, og ikke minst for innvandrerjenter. Deres skjønnhet er antitesen til hijab.

Har dette noen politisk betydning? Selvfølgelig har det det. Vi lever i kvinnelighetens tidsalder. Skjønnhet avvæpner, og kanaliserer oppmerksomheten mot det ikke-aggressive. Faktisk er estestikk blitt et globalisert språk. Skjønnhet er selvfølgelig elitær, det har den alltid vært. Manuela Ramin-Osmundsen tilhører et priviligert sjikt. Den norske eliten opptar nye medlemmer som representerer et bredere fellesskap. Slik må det være.

Kanskje motstanden mot henne også har et klasseaspekt: at noen blir provosert av hennes gode utseende, utdannelse og tilhørighet blant de priviligerte. Norge kryr av rike personer uten særlig dannelse. Det må da være en berikelse å få inn et menneske med en mer sofistikert stil?

Denne stilen er en blanding av Ramin-Osmundsens bakgrunn fra Martinique og fransk kultur. Hun er estet i skinn og sinn. Det er kvaliteter Norge i høy grad mangler. Uansett hvor rike vi er – vi greier ikke se elegante ut. Vi mangler smak.

Det er noe av Frps kritikk av Ramin-Osmundsen som virker helt umusikalsk i forhold til disse kvalitetene. De har å gjøre med at Norge er i ferd med å utvikle et mer raffinert register. Det er ikke bare de velkjente norsk standarder som gjelder. Det er nok å følge med på musikkfronten så ser man hvor mange kunstnere som idag har utenlandsk bakgrunn.

Filmen «The Devil Wears Prada» var enkel og veldreid, men hadde noen poenger. I en scene tar boss Miranda for seg den nye sekretærens blå acrylgenser. Sekretæren kan ikke forstå hva som er galt med den. Miranda forklarer at den fargen var en del av deres kreasjon for en tid tilbake, en helt spesiell blåfarge som preget sesongens mote. Deres haute-couture synker nedover til ulike nivåer, og ender til sist i Hennes & Mauritz-segmentet. Uten kunstnerne på toppen hadde det ikke vært noen blå acrylgenser.

Haddy J. N’je skriver om sitt afrohår i Dagbladet lørdag. Hun forteller om motejournalist Ashley Baker som i et foredrag for 40 kvinnelige advokater i New York kom til å si at afrofrisyre er et «real no» hvis man vil gjøre karriere. Men kvinner med krusete hår greier ikke anlegge glatt hår uten å gjøre vold på seg selv. Det vet Haddy J. N’je av egen erfaring. Hun holdt på med antipermanent i syv år. En dag fikk hun nok. Det fikk også noen av de som hørte Ashleys foredrag. Hun måtte slutte i Glamour Magazine. Akkurat det siste kan jeg styre meg for. Folk kan lære av sine feil.

For ikke så mange år siden var det machohelter som Arnold Schwarzenegger som stjal oppmerksomheten.

Nå er det kvinnelig estestikk med andre linjer og farger, en annen delikathet. Skjønnhet går gjennom ethvert forsvar. Den går under radaren og snakker direkte til sansene.

Dagens skjønnhet er sofistikert. Dvs. den reflekterer over seg selv. Slik sett får mote og estestikk også en politisk betydning.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-

Les også