Sakset/Fra hofta

Paul Bermans essay om Tariq Ramadan foreligger nå på norsk i forkortet utgave på www.minerva.as. Berman blottstilte Ramadans røtter og tilknytning til Det muslimske brorskap og islamismens grunnleggere, og gjorde det pinlig klart at Ian Buruma ikke ønsker å se denne tilknytning, men videreformidler svar uten kritiske spørsmål.

Spesielt likte jeg avsnittet hvor Buruma sier at det er samme universalisme Ramadan går inn for som den vestlige. De er variasjoner over samme tema. Til tross for at Ramadan uttrykkelig sier at det er det ikke: det er snakk om to diamentralt forskjellige universalismer. Forskjellen kretser rundt det avgjørende ordet tvil: Ramdan tviler ikke på Gud. Dermed mister han kontakten med en av de viktigste forutsetninger for vestlig kultur, som er gjennomsyret av tvil og opprør. Islam har ingen Prometeus. Ramadan sier det enkelt: glemsel ja, tvil nei.

Alt i alt bedømte Buruma det slik at, på tross av kontroverser og beskyldninger, filosofen Ramadan tilbyr en «vel gjennomtenkt, men tradisjonalistisk innfallsvinkel til islam», basert på «verdier som er like universelle som den europeiske opplysningstidens.»
Men i Islam, the West, and the Challenges of Modernity (Islamic Foundation, 2003) gjør Ramadan det klart at ifølge hans oppfatning er ikke muslimsk universalisme det samme som vestlig universalisme, og muslimsk tankegang, med sin erkjennelse av tvil, er ikke det samme som vestlig tankegang, med dens egen erkjennelse av tvil. Dette kan forklare hvorfor Ramadan ser på biologiutdanning som bare en utdanning i vestlig biologi, som burde suppleres med litt islamsk biologi. Uansett tror Ramadan at islam og Vesten er separate, til og mest kosmisk separate. I det minste later det til at han tror dette i Islam, the West, and the Challenges of Modernity. «Vi har virkelig å gjøre med to forskjellige referanse-universer», skriver han, «to sivilisasjoner og to kulturer.»
Etter Ramadans syn har gammel gresk påvirkning på islam aldri åpnet for den samme type spenninger eller skille mellom det hellige og det ikke hellige som finnes i vestlig tenkning. De gamle greske påvirkninger på islam har aldri tillatt Prometevs’ opprørsånd, og har aldri gitt rom for en følelse av det tragiske. Det skyldes at i islam, ifølge Ramadan (og her viser han til middelalderfilosofen Ibn Taymiyya), inneholder den hellige sonen bare et eneste begrep, nemlig tawhid, eller Guds enhet. Tawhid etterlater intet rom for spenninger, opprør eller tvil. En dyp og tragisk følelse av tvil er ikke engang begrepsmessig mulig. I Times-artikkelen forfulgte Buruma dette filosofiske spørsmålet tilstrekkelig til i det minste å spørre Ramadan om han «selv noen gang har opplevd noen tvil». Ramadan svarte: «Tvil om Gud, nei.» Og Buruma synes ikke å ha skjønt at da han svarte med denne enkle sikkerhet, innebar det mer enn en selvsikker selvbiografisk observasjon. Tvil, slik Ramadan tolker det, kan eksistere bare innenfor begrensningene tillat av tawhid, noe som betyr at for en skikkelig muslim er tvil om Gud bokstavlig talt utenkelig. Slik Ramadan formulerer det kan en muslim glemme, men en muslim kan ikke tvile.

¨

Hvem er redd for Tariq Ramadan?
Tirsdag 25. september 2007 Utskriftsvennlig side
Publisert av: Paul Berman

Islamisten, journalisten og forsvaret for liberalismen – et kritisk blikk på Tariq Ramadan.