Bare tittelbruken sier mye: Reuters: Talking to al Qaeda? Don’t rule it out, some say versus Aftenposten: Forhandler gjerne
med Al-Qaida.

Reuters forsiktig og safe: Først et spørsmål, som man vet er touchy og risikabelt, og derfor gardert med en negativ – ikke utelukk det – og kvalifisert med at «noen» sier det. Slett ikke alle, og temmelig sikkert ikke noen viktige, men «noen».

Artikkelen til Reuters er utgangspunkt for Aftenpostens oppslag. Der var nemlig Jan Egeland intervjuet – og storyen krevde en norsk versjon. Men da blir tittelen en helt annen. Nå er alle garderinger og reservasjoner borte: Snakker GJERNE med Al-Qaida.

De små ordene er livsfarlige. Journalistene Hans Marius Tonstad og Kurt Haugli fortsetter i samme stil i ingressen:

Det utenkelige for mange i Vesten fremstår mer og mer som en mulighet. Det er snakk om å forhandle med Al-Qaida.

Det er ikke bare NRK som ikke ser forskjell på underholdning og nyhetsjournalistikk. «Fremstår mer og mer som en mulighet»? «Det er snakk om å forhandle…» Her høres det ut som om vi befinner oss i femte akt, ideen har fått modnet, fått tilslutning og nå er forhandlinger rett rundt hjørnet. Det trengs bare en dristig nordmann – Jan Egeland – til å sette det hele ut i livet. Egeland er sååå tøff, han forhandler med djevelen om det trengs.

I Reuters-storyen fremstår Egeland som langt smartere. Her tar han de nøvendige forbehold og uttaler seg a priori: Han forhandler i utgangspunktet med hvem det skal være. Det omfatter i prinsippet også Al-Qaida, skjønt det er ikke realistisk.

I Aftenpostens story kommer Egeland med et spark til USA, som har vært dumme nok til å lage terrorlister. Så dumme har ikke nordmennene vært, derfor kan de snakke med hvem de vil.

Det er en blanding av naivitet, enfold og oppblåst ego som man skulle forsverge en toppdiplomat kunne servere. Har Egeland vært for lenge i Norge, er han blitt smittet? Eller er det Aftenpostens lapskaus?

Jeg er redd dette er ideologien i Schibsteds flagship-avis. Det er samme sentimenter som uttrykkes på lederplass: en blanding av dumhet, kunnskapsløshet og enfold.

Egeland mener at demoniseringen av organisasjoner og bevegelser ikke er veien å gå.

– Det er en styrke at Norge ikke har laget en liste over terrororganisasjoner slik som USA og EU har gjort. Det er riv ruskende galt fordi man da havner i en situasjon hvor man fratar seg muligheten til å stanse krig og terror gjennom forhandlinger, sier Egeland.

– Jeg har i mange år snakket med flere av de verste geriljalederne og ekstremistene i verden. En ting har jeg lært og det er å ikke utelukke muligheten for samtaler med noen, sier Egeland til Aftenposten.no.

Er forklaringen språket? Reuters’ story er logisk bygget opp og forholder seg til koder man kan kjenne igjen. Journalisten signaliserer at han forstår hvor brennbart temaet er, og Egeland signaliserer på engelsk at han vet det, og garderer seg. Mustafa Alani, som er en klok mann, sier fornuftige ting: Det er vanskelig for én regjering å forhandle med Al Qaida, for de vil omvende hele verden eller la den gå under. Dette poenget forsvinner helt i Aftenpostens oversettelse. De forstår ikke hva de leser.

Til slutt har Reuters med et navn fra et senter som alle øyeblikkelig kan plassere i den ultratolerante leir.

Disse forståelige kategorier forsvinner helt i Aftenpostens artikkel: I stedet står vi igjen med noen fjollete utsagn som at Egeland gjerne forhandler med Al-Qaida og anser amerikanerne for å være idioter.

Hvilke ord skal man bruke for å beskrive en slik infantilitet?