Jens Stoltenberg velger å kritisere USAs rakettskjold mens han befinner seg i Murmansk. Stort tydeligere går det ikke an å flagge at man frir til Putin. Men tror virkelig Stoltenberg at slike utspill ikke har en regning?

Igår ble Stoltenberg intervjuet av Sverre Tom Radøy i Dagsnytt Atten, rett før avreise til Russland. Hans refereng om Russland var at landet var blitt så åpent. Holdningen var at det var noen små problemer, men i det store og hele har forholdet mellom Norge og Russland aldri vært bedre. Dette er løgn. Russerne har forsøkt seg på samme utpressingstaktikk overfor Norge som andre land: de helt uforståelige påstandene om forurenset norsk laks, og de merkelige sertifiseringsprosedyrene som bare slapp gjennom noen få bedrifter, var et eksempel på den medisinen andre har fått smake i langt sterkere doser. Det samme gjaldt bannlysingen av en erfaren og kompetent offiser som i vinter ikke slapp inn i Russland. Han har arbeidet med lagringen av radioaktivt avfall i Andrejeva-bukta.

Dette er trekk av den samme politikken som er blitt tydeligere den senere tid: en aggressiv politikk overfor intern opposisjon og overfor utlandet. Som energinasjon og NATO-medlem burde det berøre Norge i høyeste grad. Men Stoltenberg gjør alt for å skjønnmale situasjonen. Man kunne forklart det med slapp opportunisme, men Putins utspill har den senere tid vært så pågående at de har utløst en reaksjon.

Som Tony Blair sa det igår: – Europa må fortelle Putin at hvis Russland ønsker å delta i samarbeid på like fot, så må Russland endre oppførsel. Samarbeid forutsetter at man respekterer visse felles regler og verdier.

Det er det som er blitt tydelig for en hel verden: Putin respekterer ikke disse reglene og verdiene. Han ser på dem som politiske brikker.

I denne situasjonen velger Stoltenberg å gå ut med kritikk av USAs planer om rakettskjold i Tsjekkia og Polen. Det vitner om fatalt sviktende dømmekraft. Med disse uttalelsene ved åpningen av G8-møtet har Stoltenberg tiltrukket seg oppmerksomhet fra andre allierte, og spesielt Washington. Disse ordene vil garantert ikke bli glemt. Norge har goodwill pga sin rolle som energiforsyner, men det er ikke et carte blanche. Å ta parti for motparten midt under et toppmøte gjør man rett og slett ikke.

Å støtte Putin fra Murmansk kan kalles smisking. Stoltenberg drypper av svada om dialog. Men det er noe enkelt og overflatisk – selv over klisjeene. Det virker ikke som om Stoltenberg tror på det selv en gang. Han høres nærmest sedert ut.

At Norge frir til et aggressivt og nynasjonalistisk Russland midt under en konfrontasjon med våre allierte, er vanskelig å tro. NRK tror det ikke. De ignorerer det som er den egentlige historien. Inn kommer NUPI-leder Sverre Lodgaard som sitter i Aps internasjonale utvalg, og skal skape objektiv «balanse».

Analysen om at Norge er på full fart inn i Putins armer realiseres raskere enn noen kunne tro.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂