Kommentar

Gustav Heinsohns analyse og tanker om demografipukler er interessante og foruroligende av minst tre grunner: På grunn av dimensjonene: demografisk ubalanse lar seg ikke trylle vekk. Fordi problemene ikke er anerkjent. For det tredje er noen av hans forslag til løsninger moralsk tvilsomme.

De enorme ungdomsoverskuddene i deler av den muslimske verden burde vært tematisert for lenge siden: Skal norske og andres bistandspenger fortsatt gå til å underholde barnekull i Gaza? Det er ingen tvil om at det er en sammenheng mellom disse barneoverskuddene og tilgangen på unge menn med våpen. Man kan si at Norge o.a. finansierer borgerkrigen på mer enn en måte.

Det er politisk akseptabelt å diskutere korrupsjon i ulandene, men ikke barnekull. I muslimske land vil dette være lite velkomment. Men hvordan vil man kunne stoppe ekstremismen uten å gjøre noe med befolkningsoverskuddet, som ikke har noen fremtid? Erik Solheim snakker bare om fattigdom, men det virker som et fikenblad for alt man ikke våger å snakke om. Ekstrem fattigdom bevirker ikke ekstremisme, det har Heinsohn rett i.

Men hans svar på ungdomspuklene er moralsk uakseptabelt: å la «historien» gå sin gang, dvs. la de unge utrydde hverandre. Hvilke følger vil det ha for det internasjonale samfunn hvis Vesten skulle si: la rwandeserne utrydde hverandre? Det er ikke vårt bord.

Her beveger også Lars Hedegaard seg i moralsk tvilsomt terreng når han nevner Bosnia som eksempel på vår fremtid: hvor en befolkningsgruppe (serberne) forskanser seg i enklaver for å forsvare seg. Da er man ute på ville veier. Serberne forskanset seg ikke, og hvis man kaller etnisk rensing for «forsvar» vil jeg si man kompromitterer seg selv.

Bosnia er et svært dårlig eksempel.

Det er i det hele tatt farlig å lage modeller, hentet fra historien. Når Heinsohn sier at 80 prosent av historien handler om ungdomspukler som går amok, så er han et eksempel på en forsker som blir så begeistret for egne funn at han finner dem bekreftet overalt.

Men Heinsohn er god når han påpeker den store forskjellen på Europa og USA, Canada, New Zealand og Australia hva gjelder innvandring. Disse angelsaksiske landene har satt kriterier for innvandring basert på kompetanse.

Europa har gjort det motsatte: De har kun satt humanitet og barmhjertighet som kriterium. I en verden med åpne grenser betyr det at man får «alt mulig», og med gode trygdeordninger betyr det at man tiltrekker seg folk uten kompetanse, og med en kultur som gjør dem uskikket til å delta i et moderne samfunn.

Man får dermed paradoksale arbeidsmarked: Tyskland har to millioner ledige stillinger og seks millioner arbeidsledige. De to millioner er høykvalifiserte stillinger, mens de seks millioner er ufaglærte.

Mange av innvandrerne lever godt av trygder og deltidsjobber, mens mennene står for en uforholdsmessig stor del av kriminaliteten.

Europa plyndrer hverandre, dvs. det tidligere Øst-Europa for arbeidskraft. Det er de flinke som får jobber. Den demografiske ubalansen i Øst blir enda større. Men hele Europa eldes. De unge ressurssterke vil ikke finansiere en uforholdsmessig stor andel eldre og innvandrere på trygd. De tar utdannelse i utlandet og utvandrer til de angelsaksiske landene.

Tyskland mister allerede 150.000 i året. Nederland har også en formidabel nettoutvandring.

Heinsohn har en løsning: akkurat som man i Øst-Tyskland slo sammen byer som sto «tomme», vil man gjøre i Europa i fremtiden. Men Heinsohn spår at noen land vil «implodere», uten å gå nærmere inn på hva han legger i det. Falle fra hverandre?

Det er dystre perspektiver. Det vi ser er at myndighetene og fagekspertisen nekter å diskutere disse problemene. Man sneier innom dem, som i den siste pensjonsreformen.
Men man er mye mer opptatt av å bevare AFP-ordningen enn å diskutere et demografisk sammenbrudd.

New York Times-journalisten beskrev sine ti måneder i Irak som å se et togkrasj i sakte film. Fremtidsscenariene for Europa gir samme følelse. Men retorikken til Lars Hedegaard virker mot sin hensikt når han snakker om «Tapernes kontinent». Det er fremdeles mange i Europa som ønsker å forhindre en slik utvikling.

For folk på grunnplanet forstår mye mer av disse problemene enn en politisk-akademisk elite som investert sin prestisje i å benekte dem.