To av Kadras antatte overfallsmenn, somaliere på 24 og 25, har lange volds- og ransdommer, og ble dømt til utvisning for tre år siden. Begge anket.

Det sedvanlige sommelet i systemet gjorde at de fortsatt rusler rundt i Oslo, til tross for grove voldsdommer: 24-åringen, som kanskje er eldre, kom til Norge i 1997. I 2004 ble han dømt til seks års fengsel for seks ran, legemsfornærmelse, ransforsøk og falske personopplysninger, ifølge VG.

Overfallet på Kadra illustrerer virkelighetsfornektelsen hos såvel systemet som talsmenn for det muslimske miljøet. Basim Ghozlan og andre nektet for at det kunne være «muslimer» som var ute kl.02 om natten. Skal vi tro på en så påtatt pietisme? «Muslimer» er for dem folk som ter seg og går i moskeen. Den samme benektelsen vifter Mohammed Usman Rana med når han vil innføre skille mellom kultur og religion. Dette er et fisefint og smart forsøk på å utdefinere dem man ikke liker fra det muslimske samfunn.

For nordmenn og lovlydige innvandrere er det alvorlig at det gang på gang demonstreres at systemet svikter: det er en ansvarsfraskrivelse som forplanter seg i systemet. Ingen gjør noe. Hvorfor? Fordi det er motstridende signaler, og for å få gjort noe må man stille ubehagelige spørsmål.

I teorien er utenlandske kriminelle omfattet av en rekke konvensjoner og rettigheter. Det at de er utlendinger gjør at de faktisk er bedre beskyttet enn innfødte. De kan ikke sendes ut til farlige steder i verden. Og samfunnet har ikke eller vil ikke sette inn ressurser som kan avsløre om de er fra Somaliland eller Somalia eller Afghanistan eller Irak.

På den ene siden rettigheter som skal beskytte mot at noen lider overlast. På den annen siden mennesker som utnytter systemet. Selvfølgelig gjør de det: både familiefaren som vil sikre sine barn oppvekst i et trygt og godt land, og den kriminelle gjør det. Begge blir behandlet likt. Tvilen kommer dem til gode. Er det riktig?

En salomonisk løsning ville være et system der den berørte får fordeler av å samarbeide: det er vanskelig å se hvordan dette kan oppnås uten å sette problemtilfeller bak låste dører. Kriminelle bør sitte der til saken er behandlet. Korrekte opplysninger bør gi lettelser for vanlige asylsøkere. Det må være et system med gulrot og pisk som oppfordrer til samarbeid, og som viser hvem som har kontrollen. Over alt vil asylsøkere forsøke å finne hull og svakheter i systemet. Myndighetene må vise at de ikke resignerer.

90 prosent av alle som kommer har kastet papirene. Hvis ikke myndighetene er istand til å iverksette effektive tiltak vil det tære på tilliten til de fremmede og til systemet. Myndighetene driver i realiteten anti-integrasjonspolitikk, men nekter å innse det.