Kommentar

Det er gjennom kunsten at dører mellom mennesker og kulturer åpnes. At regissører med innvandrerbakgrunn forteller om den besværlige reisen, ytre som indre, gir oss nye perspektiver på menneskene rundt oss.

Hisham Zaman ser ut til å ha fortellerevnen. Filmen «Vinterland» ble godt mottatt. Et lite klipp i «Kulturnytt» viste en regissør som var mer opptatt av å fremheve hovedrolleinnhaveren enn seg selv.

En tilsvarende film er Rahmin Bahranis «Man push cart». Filmen skildrer en ung pakistaner fra Lahore som opplever en personlig katastrofe og reiser til New York for å livnære familien. Her selger han kaffe og doughnuts fra en mobil vogn. Det er en stenhard tilværelse. Opp klokken tre på morgenen. Filmen har ennå ikke hatt premiere, men den synes å ha noe av de samme kvaliteter som Zamans film, uforfalsket, ujålete, med et ønske om å fortelle en historie om store avstander og ulike verdener, og likevel de samme behov og følelser.

Dette er positivt nytt: Kunstnere fra den tredje verden som får anledning til å bruke sine talenter til å fortelle om det individuelle menneske. Det er ingen fasit, ikke noen politiske løsninger. Bare en fortelling: Slik er verden idag, babelsk og bibelsk, en fortelling om vandringer. Her er ingen moralsk pekefinger, historien står på egne ben og har mange sider.

Filmspråket er transnasjonalt, og jeg ser noe svært oppløftende i at f.eks. iransk filmtradisjon kan bidra til en slik humanistisk film. Det er ikke bare i Europa det lages alternativ film.