Gjesteskribent

Dette skrev Dagbladet.no 28 august:
«Det tyrkiske forlaget Damla har nylig utgitt en serie nyoversatte og bearbeidede litteraturklassikere til barn. Her har H. C. Andersens innledning ifølge den danske avisa Information blitt oversatt på følgende vis:
– Det var engang, da Allah hadde mange skapninger på jorda …

Også andre klassikere har fått Allah inn i sin ordlyd. «Pinocchio» sier i den nye tyrkiske oversettelsen:
– Vær så snill å gi meg litt brød (…) i Allahs navn.
I den originale version sier Pinocchio: «Vil du være så snill å gi meg litt brød? Jeg er sulten.»

– De uttrykkene har ingenting å gjøre der. Pinocchio ville aldri sagt «i Allahs navn». Han sier bare «takk». Det er kun religiøse mennesker som bruker den slags ordforråd og religiøse referanser, sier Ertugurul Kürkcü til Information.utdannelseskomiteen i departmentet.»

Men dette skjer altså i Tyrkia, et land andre europeiske land anklager for å undertrykke ytringsfrihet og andre menneskerettigheter. Til gjengjeld har en tyrkisk statsborger i utdannelseskomittèen brukt den innskrenkede ytringsfriheten sin til å uttale følgende – i landet vi andre synes ikke er demokratisk nok:

«- Dette skal kritiseres. Det er en politisk intervensjon i kulturen. Det er deres måte å oppdra barn på en religiøs måte og med alle mulige midler. Det er totalt uakseptabelt, sier Ertugurul Kürkcü fra Bianet.»

Får vi høre lignende røster fra samme hold i Norge – landet der ytringsfriheten overhodet ikke er forsøkt innskrenket og hvor politisk sensur offisielt ikke forekommer?

Jeg tillater meg å tvile, og noterer meg det tilsynelatende uforståelige paradoks at øst-europeere og tyrkere kjenner igjen totalitære trekk når de ser dem. Det gjør ikke vest-europeere.
Det er i alle tilfeller vi, vår elite og våre politikere som vet best og mest som vanlig; tyrkere og øst-europeere kan man jo ikke stole på. For hvordan skulle man kunne det? De har tross alt vist at de ikke er balanserte i slike spørsmål. De kan ikke akkurat kalles hensynsfulle og følsomme heller, vi vet på forhånd at de ikke var interessert i dialog med totalitære krefter – stikk i strid med god takt og tone valgte de å nedkjempe dem. Slike erfaringer har vi ikke bruk for.

Det er forresten ikke det at «negerkonge» eller «hottentott» er ord jeg ofte bruker i dagligtale og derfor vil savne i stor grad, selv om jeg innrømmer å ha kledd meg ut som hottentott mer enn en gang i barndommen. Det var ikke så vondt ment; det var bare langt morsommere å være hottentott enn en vanlig 7 år gammel, norsk jente.

Nå er det ikke moro å være en hottentott – hottentotter er ofre. Dessuten forvandler hottentotter barn til rasister som resten av sitt liv vil ødelegge Norges integreringsplan for å gjøre fullverdige borgere av hottentotter. Norske barn er forøvrig arvelig disponert for å bli rasister i utgangspunktet, for norsk kulturarv opplyses nå å være preget av rasisme.
Derfor vet nok kulturpersoner best når de mener at barn ikke engang bør høre ordet hottentott. Vesle Hoa er ikke lenger den stolte helten som redder landsbyen sin og som alle gjør stas på etterpå. Han er et offer som norske barn ikke skal se opp til, men synes synd på fordi han er så uheldig å tilhøre folkeslaget hottentotter. Det faktum at han i tillegg til å være hottentott er heltemodig betyr ingenting – hottentotter er ikke individer. De er en gruppe ofre.

Jeg lever altså godt uten uttrykket «hottentott» og «negerkonge», men velmenende sensur av skjønnlitteratur er jeg ikke sikker på om jeg er like komfortabel med. Velmenende sensur har funnet sted mange ganger før – gjerne for å sensurere støtende skrifter fordi man mente folket ikke hadde godt av det. Det var det som ble sagt offentlig. Den mindre velmenende sannheten er at det var makthavernes politiske/religiøse ideologi som ikke hadde godt av det. Og det er ikke helt det samme.

Sensurforslaget og argumentene som ble brukt stritter i mot alt jeg mener er rett og riktig, den første reaksjonen var utelukkende negativ, oppgitt og sint. Så kommer tanken om hensyn snikende, kanskje det likevel er best slik? Et argument til forsvar for å fjerne de skjønnlitterære problematiske ord later til å være at verden endrer seg og går fremover.

Ja, gjør den nå egentlig det?

Fordi jeg liker eventyrfilmer så jeg på «Indiana Jones og det siste korstog» i går kveld. Den har jeg sett mange ganger før, men aldri har scenen hvor Jones og hans far befinner seg på en folkefest i 30-årenes Berlin gjort et større og mer ubehagelig inntrykk. I scenen brenner folket i det som en gang var kulturnasjonen Tyskland bøker. Under stor jubel.

Så forslaget byr meg fremdeles midt i mot, og det mener jeg er nødvendig å si så høyt som mulig. Enda det nok kan oppfattes som både avleggs, hensynsløst, melodramatisk og kanskje rasistisk. Høflig er det heller ikke.

Det får ikke hjelpe denne gangen – alternativet fremstår i mine øyne som langt verre.

Av Nina H. Østlie