Kommentar

Irak-rapporten blir mottatt med stort alvor i USA. De er i en vanskelig situasjon. Jams Baker og Lee Hamilton og de åtte andre lyder litt som oldtime realpolitics. Men verden er ikke slik lenger. Alle kulene er i bevegelse, og må finne et nytt equilibrium: islamsk eller sekulært diktatur, eller en utvikling mot demokrati?

General Michael Eisenstadt sier til Washington Post:

Ultimately, what will decide this war, I believe is the perseverence and resolve of the American people. And it seems that the patience of the American people with the war effort is wearing thin. This is the decisive factor, and will overshadow the impact of any study group report.

På den annen side står Iran, som utropes til den store vinneren. Men hvilke mål styrer Iran etter? En ekspert sa på BBC: Iran har to mål i Irak: Å sikre shiaenes makt, og sørge for at amerikanerne går på et nederlag. De er ikke interesert i å la amerikanerne score.

Det vil med andre ord si at Iran ikke ønsker at demokratiseringen i Irak skal lykkes, fordi det vil la amerikanerne trekke seg ut med forrettet sak. Da er vi inne på det vesentlige: Iran bryr seg ikke om hvordan det går med irakere flest. Det de er interessert i er makt, shiaenes makt, og deres egen makt. Når Baker-rapporten skriver at heller ikke Iran er interessert i kaos i Irak, så er det objektivt riktig, men et diktatur har neppe de kontrollmekanismer inne som gjør det i stand til å slå på bremsene. Prisen Irak kan måtte betale kan bli meget høy.

Et demokrati må ta hensyn til hva folket sier, presteskapet i Iran kan styre helt hensynsløst. Likevel er det noe av denne gamle kyniske realpolitikken flere i Europa ønsker tilbake. De tror det går an å skru tiden tilbake.