r2395401785.jpg

Jeg ser at noen forsøker å trekke frem Jenin-syndromet: At det som skjer i Libanon skal være hyped. Men det er vanskelig å diskutere med bilder som disse. Søndagen var dagen da de verste bildene kom ut: både BBC og Sky News hadde forferdelige bilder av familien som hadde forsøkt å flykte fra Tyr, slik israelerne sa, og så ble skutt på av et fly, med overlegg. Den lille jenta med smokk, som ligger med avføring rundt seg, hvis liv henger i en tråd, og hennes ni år gamle bror, fullstendig forbrent over hele kroppen. Legene hadde lagt en slags gelé over brannsårene.

Det er vanskelig å argumentere mot slike bilder: det hjelper ikke å si at Jenin i 2002 viste seg å være en grov overdrivelse. Det fantes ingen massakre. For disse bygningene er sprengt, og bilen den lille gutten satt i, er et utbrent vrak.

Det ble Jan Egeland som ble det internasjonale samfunnets stemme denne dagen. Han kunne ikke si noe annet enn det han sa: bombing av sivile er brudd på folkeretten. Men så føyde han til: vi vet ikke hva som befant seg mellom bygningene. Det var egentlig ganske forsiktig.

Her kommer det inn et menneskelig moment: Jan Egeland kan ikke annet enn reagere på det han ser: inntrykkene er overveldende.

Det samme gjelder journalistene som møter ødeleggelsene og de drepte og sårede menneskene. Hvordan kan de la være å bli påvirket og revet med at lidelsene?

Det skal sies at denne gang har TV-stasjonene anstrengt seg for å dekke også den israelske siden. Det er disproporsjonalitet i ødeleggelsene, men man har ikke fremhevet det så mye som man kunne frykte.

De dypereliggende politiske konfliktlinjer og løsninger, blir i liten grad berørt. Ett unntak er James Rubin på Sky News, som er flink til å gå i dialog med de han intervjuer. Idag sa en av rådgiverne til Fouad Siniora at det ikke var noe poeng med en våpenhvile uten at det forelå en politisk rammeavtale, dvs. som garanterer avvæpning av Hizbollah.