Da Thorbjørn Jagland var statsminister, ble han stadig latterliggjort for sine usammenhengende og meningsløse setninger. Dagens Næringsliv hadde to sider med sitater av typen -Vi satte foten ned og sto på den.
Idag er Jagland opphøyd til utenrikspolitisk orakel. Han skriver kronikker på løpende bånd, og den samme høystemte, uforpliktende grauten ser ut til å gli rett ned.
To politikere gir hver på sin måte et snapshot av Norge de senere år: Kåre Willoch har gått til venstre og omfavnet den instinktbaserte antiamerikanske/antijødiske bevegelsen som er i allianse med islamismen. Jagland svever oppe i skyene.
At Jagland kan fortsette med sin tåketale – skyldes det at vi ikke tar verden alvorlig lenger?
I Aftenposten idag bruker han samme oppskrift som før: Først noen Kassandra-ord om at verden står foran en katastrofe i Midtøsten. Håpet er fratatatt menneskene. Det er ekstremistene (inklusive Israel) som styrer utviklingen. Verdenssamfunnet må gripe inn. Finnes noen eksempler som kan gi håp? Ja, Europa som reiste seg fra asken og samarbeidet. Det samme samarbeidet må nå innføres i Midtøsten. Eureka! Det må innkalles til en konferanse, slik som med dyrene i Hakkebakkeskogen. Når de forstår hvor velment og alvorlig det er, vil alle møte opp. Selv Iran. Det må fremforhandles en palestinsk stat, og NATO må garantere grensene. Det må opprettes et EØS-område for Midtøsten tilknyttet EU.
Arkitekten bak Det norske hus er erstattet av Jagland eventyrfortelleren.
Hvorfor forteller ikke norske journalister historier som har et politisk poeng? Hvorfor kritiserer de ikke denne høystemte svadaen?
Under Taba-forhandlingene i 2000 dro Jagland nedover som utenriksminister. Jagland ankom helt på tampen av møtet mellom Israel og palestinerne. Det var siste forsøk på å redde Camp David-forslaget til Clinton.
Som vanlig er norske journalister opptatt av å finne en norsk vinkel, og spørsmålet var om Jagland hadde noen kort i ermet. Jagladet svarte med en halvkvedet vise som ga inntrykk av at Norge hadde kommet med et innspill. Stor spenning.
Litt senere intervjuet jeg en norsk Midtøsten-ekspert som også hadde vært i Taba, og ville vite mer om det norske forhandlingsutspillet. Da jeg spurte hva det gikk ut på, ble det stille en lang stund, så kom det: -Sa han virkelig det?
Jeg bekreftet. Vedkommende, som er den eneste virkelig sympatiske Midtøsten-eksperten, sukket oppgitt, og jeg forsto at det var det rene vrøvl. Jagland hadde bare latt tankene fly til noe som kunne vært.
Dette er ikke en dyneløfterhistorie. Det er en politisk historie som sier en del om Jagland som politiker. Det er den samme ønsketenkning som går igjen i hans skriverier, og under ligger et ønske om å være fredsarkitekt. Men dette huset er særdeles løst fundert. Midtøsten har ikke tid til luftslott.