Kommentar

Det er noe fundamentalt galt med innstillingen til pro-islamske talskvinner som Iffit Z. Qureshi, og jeg lurer på om det å publisere tekster som hennes kronikk i Aftenposten idag, er å gjøre både henne og offentligheten en bjørnetjeneste.

Det finnes visse standarder for et sivilisert ordskifte, og Qureshis bryter noen av de mest grunnleggende ved å stemple mennesker ut fra hudfarge og gruppetilhørighet, og tillegge dem motiver er dypt injurierende.

Aftenposten/Åmås sanksjonerer hennes kvalitetsbedømming av konkrete personer.At kronikken er utstyrt med store bilder av Shakil Rehman og Hege Storhaug gjør det enda mer betenkelig.

Qureshi må få lov å være sint, men når hun går over til å kalle motdebattanten for Onkel Tom og kokosnøtter har hun krysset en grense.

Qureshis hovedbudskap er at minoriteter, les: muslimer, blir undertrykt og diskriminert av flertallet, både befolkningen og myndighetene.

I neste åndedrag diskriminerer hun sin motdebattanter på det groveste. Hadde budskapet gått andre veien ville ropet om «rasisme» gjallet.

I USA tihører ordet «neger» fortiden. Det samme vil jeg tro «Onkel Tom» gjør. Det er et perfid stempel å sette på noen, og insinuerer at de har slavenatur. Qureshi bruker uhemmet uttrykkket «kokosnøtter» om Shakil Rehman: brune utenpå og hvite inni. Det er et dypt krenkende ord, som tenderer mot rasisme. Rehman bedømmes ut fra sin hudfarge, og hvis han mener noe annet enn Qureshi har han forrådt sin hudfarge! Dette er rasismen kjennetegn. Mennesket defineres ut fra hudfarge.

Etnisk selvhat.
«Kokosnøtter» eller «Uncle Toms» er begreper som brukes i Storbritannia og USA for etniske minoriteter som har internalisert storsamfunnets rasistiske holdninger og nedvurderende syn. Og på grunn av manglende innsikt og negative erfaring med for eksempel foreldrenes oppvekstmetoder eller med medienes overdrevent negative dekning, har de utviklet etnisk selvhat og søker tilhørighet og aksept hos majoritetssamfunnet.

Her drives psykologisering av andre mennesker på en nedlatende måte. Qureshi tramper over folks integritet med den største selvfølgelighet.

Hun begår et nytt overtramp når hun beskylder innvandrere som Rehman, Ayaan Hirsi Ali for å spekulere og utnytte sin bakgrunn til å innynde seg hos majoriteten.

Misbruk av kulturell bakgrunn.
Disse «kokosnøttene» har for lengst meldt seg ut av sine representative minoritetsmiljøer. Noen av dem har også misbrukt sin kulturelle bakgrunn og storsamfunnets fordommer for å fremme sin egen posisjon blant majoriteten.

Smak på uttrykket «misbrukt sin kulturelle bakgrunn». Det er nesten så man blir stum. Finnes det noen regler for hvordan man bruker sin kulturelle bakgrunn, er det noen måter som er forbudt? Dette er gruppebasert selvjustis, på tvers av all individuell frigjøring og myndighet.

Det er forstemmende at det er de individuelle innvandrerepresentantene som våger å være seg selv som utløser Qureshis vrede. Det er OK å være rasende uenig, men det hun gjør er å forsøke å støte dem ut av fellesskapet. Hun sier i realiteten at de er forrædere. Hva gjør man med forrædere?

På slutten skriver Qureshi at talsmenn som henne fortjener «respekt og definisjonsmakt». Det er en makt hun er helt uskikket til å utøve, inntil hun lærer seg å respektere andres meninger.

Debattens uverdige aktører