Kommentar

En bekjent fra Akersgata ringte og spurte om jeg kjente noen utenlandske eksperter som kunne presentere motforestillinger til alle som vil gi penger til Hamas.

Den norske konsensusen gjør at ingen våger å stikke hodet frem og si at det er riktig å øve press.

Tilfellet ville at BBC radio inatt intervjuet en Jeroen Gunning, professor ved Aberystwyth-universitetet, om Hamas’ utvikling. Gunning sa det var ulike fløyer i Hamas, noen tenderer mot mer pragmatiske løsninger. Denne interne debatten er på ingen måte avgjort.

Under arbeidet med å finne frem til Gunning støtte jeg på en annen Hamas-forsker, Khaled Hroub, som har skrevet en anerkjent bok om Hamas. Begge professorer dukket opp på et seminar som St. Anthony College holdt om Muslims in Europa post 911.

Det er lov å bruke sin sunne fornuft om temaer som grunnleggende sett angår alle. Som rent ut sagt berører liv og død. Gunning kommer i åpningen av sitt innlegg med noen reservasjoner om bruken av ordet terrorisme:

By terrorism – and this is a term I use very hesitantly – I mean that type of violence, or the threat thereof, that targets a sample of non-combatant, non-office-bearing individuals of a political community so as to terrorise the remainder of that community with the aim of gaining political advantage. The violence is primarily symbolic, rather than strategic, and the deaths of the victims are a message to a third party, not an end in themselves. This type of violence is not always as readily distinguishable from other types of violence as some terrorist experts and government spokesmen would have us think. So in some ways we have to conceptually ‘explode’ these categories even while using them, rather like the earlier discussed term Islamophobia.

Innlegget finnes her

Forsøket på definisjon er preget av en abstrahering og distanserinig som viser liten innsikt i hva terrorangrep gjør med samfunn. Hvis amerikanske fly bomber et bryllup i Afghanistan, blir x antall mennesker drept. Det er ille. Lokalbefolkningen reagerer. Men det ødelgger ikke det afghanske samfunnet (som er nærmest ødelagt fra før, men det er en annen sak). Hvis en selvmordsbomber sprenger seg i lufta på Ben Yehuda-gågaten i Jerusalem, utløser det ikke bare et inferno der og da. Det sprer også skrekk, raseri og avmakt til hele den israelske befolkningen. Hvilket er meningen. Det er terror. Vanlige mennesker vet det. Men professorer har av en eller annen grunn veldig vanskelig for å forstå det. De vil helst operasjonalisere begrepene slik at de kan beholde arbeidet, og mange vil gjerne forstå «den andre», dvs. terroristen. Egne, kompliserte termer gjør at de kan holde lange seminarer og skrive flere bøker, og utilgjengelig terminologi opphøyer dem til forvaltere av kunnskap vanlige folk ikke forstår. Disse rituelle øvelsene betyr mye. Folks skepsis mot akademikere er ofte sunn og velbegrunnet.

En annen innleder, Walter Amhurst hjemmehørende på St. Anthony College, skulle snakke om medier og terror, og problematiserte bruken av ordet medier og kultur. Han er den typiske vestlige intellektuelle, som problematiserer slik at det er umulig å mene noe sikkert eller konkludere. Alt blir utydelig.

As a term «discourse» has become reified in the same manner as «culture.» Culture used to be an anthropologists’ term, but now anthropologists mean something quite different by it than they used to, and at the same time the general public has started using «culture» in a quasi technical sense that anthropologists consider outmoded. The same thing has happened to «discourse,» which in the context of media is often associated with bias of varying degrees. I emphasize that I’m not saying this because I don’t acknowledge media bias. Is there a pattern of pro-Israeli and anti-Muslim bias in most U.S. media productions? Of course there is—it would be dishonest to claim otherwise. Do Egyptian films cross the line from opposing Israeli oppression of the Palestinians into anti-Semitism? Of course they do. It’s unmistakable. But approaching the way media productions portray certain issues as broadly patterned isn’t the same as flattening media into a single non-plural discourse. One obvious implication of seeing media as a discourse is that one is required to deny the exceptions—the American and European media productions that aren’t reflexively anti-Muslim and pro-Israeli; or the Egyptian films that are well aware of the trap of anti-Semitism and successfully avoid it. My point is that when you lose sight of the plurality inherent in the word «media» you start to abandon the tools to understand how the patterns develop historically. Another way of putting it would be to say that a media discourse is the end-point of an analysis; but a pattern is the beginning point.

Innlegget finnes her

Når en fagperson fra Midtøsten skal bidra, er det vestlige medier som får gjennomgå. Debatten i Vesten er blitt mer «crude» og patriotisk, mener Khaled Hroub.

First of all is that the impact of western media after 9/11 has been, and is still, so damaging unfortunately. In some ways, I would say that after 9/11 Western media, namely populist media outlets, has acted has acted as a third world media, but in an elegant disguise. Maybe they are sophisticated enough, brighter and smarter in delivering their message, but the essence of that message is more or less the same as any other authoritarian media. And after the war against Iraq, this trend has been perpetuated.

Now, moving on with my four points and the concluding fifth one, I start with the first one that is applying strict criteria in assessing the performance of Western media. We have to assess this media against the criteria that have been set by this very same media, by the same: against the principles of the freedom of expression, neutrality, objectivity, and all kinds of professionalism. In many countries around the globe, journalists and media people have learned these principles from western media, and they aspire to apply them. And I would say that all those criteria, all of the bright achievement, not only of media, but also of Western civilization and ideals, are suffering from doubts and scepticism in the eyes of many people. These principles and ideals have deteriorated to something extremely sad and not only sad in the normative sense, but also at the practical level as this does have practical implications.

Another point is that we have noticed that after September 11 is the media have become less scrupulous and less scrutinizing. Many of the high standards and respected codes of practice and manners have disappeared under the banner of patriotism. And when this banner is raised blindly, entail immediate consequences. Between blind patriotism and patronising the other is a very thin line. This line was crossed of course and ignored, during the sharp rise of the fanatical political discourse of the current American administration. The message that was channelled from top down was simple but powerful and in the form of concrete dichotomy: «Us and Them» – Either you are with us or you are against us. This dichotomy, expressed and adopted by a large sector of Western media, was so brutal and un-compromising to the extent of including France under the category of ‘against us’. This radical message, the dichotomization of evil and good of people all over the globe, the civilized against the barbarians, was immediately slipped into the media discourse and we could find it everywhere. This message has revived the reductionist and neo-orientalist discourse, or maybe bringing to mainstream media discourse what already exists on its fringes. Reductionism is easy to apply, for it groups people, phenomena, ideas, histories and other complicated and overlapped conceptions and processes into contrasted binaries: Black and white. Gray color is tedious and unwanted. Black and white are the best, for they are easiest and short way to reach the audiences and recipients. All the sophistication that we used to see, and the insightful analyses that we used to read became rare to find in the Media.

Innlegget finnes her

Hroub sier noe riktig: at mediene i den arabiske verden sliter under helt andre forhold. Mens takhøyden er stor i vest. En sammenligning er derfor urettferdig. Men jeg kjenner meg ikke igjen i fremstillingen av vestlige medier som patriotiske. Tvert imot vil jeg si: Det er snarere mangelen på patriotisme som er slående.

De tre typusene på akademikere er gjengangere. En nøytraliserer terror ved å abstrahere den, en annen kvalifiserer inntil det meningsløse, og den eneste som tør være skarp kommer fra Levanten. Rollemønsteret er velkjent og gjør seminarer til en bakevje, et sted der virkeligheten ikke slipper inn. Påvirkningskraften blir også liten.

Bortsett fra at disse synspunktene om «oss og dem», «dikotomi» og patriotisme gjentas innenfor elitens fora.

Høgskolelektor i Telemark, sosiolog Hedvig Skonholt Johannesen, har en artikkel i siste Journalisten: Norske mediers kulturelle briller.

«Integrering er bare en sakte form for assimilering – for dere aksepterer ikke oss før vi har blitt helt norske».

Det er et sitat fra en av hennes elever, som er Skonholt Johannesens utgangspunkt::

Innvandringsdebatten som har dukket opp etter publiseringen av Mohammed-karikaturene, handler egentlig om assimilering. Vi aksepterer ikke innvandrerne før de ligner oss og abonnerer på våre verdier.

HSJ mener det har dukket opp flere merkelige og lumre innlegg om vårt flerkulturelle samfunn i kjølvannet av tegningene, og utroper Kristine Moody til «riksbitch» for hennes forsiktige leder i første nummer av Memo, der hun våget å skrive at «noen ganger er vestlige verdier» best.

Denne lille sentensen har mange hengt seg opp i. Det sier mye. Moody tok et forsiktig oppgjør med relativiserende holdninger. Det kunne og burde vært langt skarpere.

Høgskolelektor HSJ utfordrer norske journalister til å ta et lite selvkurs for å vaksinere seg selv mot fordommer og for å kunne ta det flerkulturelle samfunn på alvor.

Første bud er: «Bli kjent med din egen kultur, bli bevisst egne kulturelle briller og kulturelle kategorier som tas for gitt.»

Det er denne øvelsen man ser utfolde seg fritt i kampen for støtte til Hamas. Å bli kjent med egen kultur betyr vanligvis overidentifisering med Den andre, og å gi avkall på egne verdier og kritisk sans.

Vi blir fortalt at det palestinske samfunnet vil bryte sammen hvis Hamas ikke får de siste 30 av 500 lovede millioner.

De norske humanitære organisasjonene og venstresiden opptrer som gråtekoner for Hamas. De snakker om islamist-bevegelsen omtrent som den var Frelsesarmeen. Det snakkes ikke om at palestinerne hvert år mottar 6 – seks – milliarder kroner av det internasjonale samfunn. Ingen har fått så mye støtte som palestinerne. Likevel ble de bare fattigere, mens Arafat og hans folk ble rikere. Noe stemmer ikke.

Under Arafat var det korrupsjonen man lukket øynene for. Under Hamas er det islamismen og antisemittismen, et perspektiv som er godt presentert av Astrid Meland i dagbladet på nett: Krigen mot Jødene

Palestinerne har fått mange sjanser. Verdenssamfunnet begynner å gå lei. Å støtte terror med den ene hånden og be om penger med den andre, går ikke i hop. Man må velge.

Akademikere som Gunning og Hroub kan være konstruktive hvis de møter motstand. Men det er vanskelig å fri seg fra følelsen av at de har skapt seg sin egen verden med en bestemt omgangsform. De andre holder seg borte. Jeg er forbløffet og betenkt over aggressiviteten i innlegg som det til høgskolelektoren, som kaller folk riksbitch og snakker om «lumre» innlegg.

Vestens styrke er kontekstualisering. dvs. oppstilling av mange sammenhenger, som gir rom for mange synsvinkler.