Kommentar

palestina-konferanse.jpg

At fem generaler har kritisert Donald Rumsfelds lederskap er et nederlag for Bush-administrasjonen, som åpenbart tåler kritikk dårlig, men det er en seier for amerikansk demokrati og styringsverk. Skal USA ha noe som helst håp om å hindre Iran i å få atomvåpen, må det trekkes lærdommer av Irak, og den oppsummeringen må være brutalt ærlig.

På BBC i kveld ga ABCs Pentagon-korrespondent et eksempel på Rumsfelds lederstil. Han liker kritikk svært dårlig. Under møter har han en bolle på bordet, og hvis det er noe han liker, blir det klingende mynt i bollen, men hvis ikke, svarer han: Bollen er tom.

Konsensus synes å være at USA er stuck, og ikke kan gjøre noe med Iran, som ler stadig høyere. Mark Halperin har en god kommentar i Washington Post: Han sier: Alt avhenger av hvordan det går i Irak, men USA kan ennå få skikk på hæren, og være klar for innsats mot Iran. Den tiden man har, minimum tre år, kanskje mer, kan USA bruke til å beskikke sitt hus. Men da må det rulle noen hoder i Washington.

Det spekuleres i at demokratene kan vinne begge hus til høsten, og nedsette kommisjoner med fullmakt til å innkalle til høringer. Da kan mye komme for en dag. Kanskje det ikke er så galt.

Mark Halperin er god til å forklare hvordan Kina og Russland driver sitt eget dobbeltspill. Dette har indirekte også betydning for Norge, som samarbeidspartner i nordområdene. Hvis Statoil/Hydro kommer inn på Shtokman, blir «vi» med på det russiske laget.

Iran’s claim of innocuous nuclear ambitions comports both with the Islamic doctrine of taqqiya (literal truth need not be conveyed to infidels) and the Western doctrine of state secrecy (the same thing), and it is part of a strategy of deception and false compromise deployed to buy time. After almost three years, the Bush administration has maneuvered the International Atomic Energy Agency to refer Iran to the U.N. Security Council, where it will fall under the protection of Russia and China, which will make any resolution meaningless or veto it outright. In the event of sanctions, Iran can sell oil to China in exchange for all the manufactures it might need, trade on the black market and eventually reenter the world economy after the inevitable unveiling of Iranian nuclear weapons stimulates the resignation of the West.

Were Russia not playing a double game, it would not have agreed in December to upgrade the Iranian air force and sell Iran 29 SA-15 SAMs for the protection of key facilities. Russia and China can operate in contradiction of what many assume to be their self-interest because they have always had a different appreciation of and doctrine relating to nuclear weapons, because they are willing to live dangerously and because they are the least likely targets. In addition, the agitation that they support roils the smooth surface of the Pax Americana to their maximum opportunity and relief. For example, chaos in the Middle East makes Russia in comparison a stable supplier of energy and shifts European resources and dependency to Russia’s advantage.

Mullahene ønsker å spille den samme regionale hegemon-rollen som shahen alltid drømte om. Men de nøyer seg ikke med det. De har også ambisjoner om å lede en ny islamsk verdensrevolusjon. Her er de i direkte konkurranse med Saudi-Arabia, Pakistan og andre sunni-land, så hva konsekvensene av en iransk bombe kan komme til å bli, er umulig å si.

But with an intermediate-range strategic nuclear capacity, it could deter American intervention, reign over the Persian Gulf, further separate Europe from American Middle East policy, correct a nuclear imbalance with Pakistan, lead and perhaps unify the Islamic world, and thus create the chance to end Western dominance of the Middle East and/or with a single shot destroy Israel.

Så stort tenker man nok i Teheran. Halperin sier at Irans styrke er deres fantasi, dvs. religion. Selv om jeg for egen del ville si at det er den som ødelegger samfunnet og menneskene.

Mullahene drømmer nok om å utløse en jihad i hele regionen. USA må vite hva det gjør. Det har noen år på seg, men må bruke dem vel.

In trying to push the Iraqi snake by its tail, we have lost sight of the larger strategic picture, of which such events, though very unlikely, may become a part. But because the Iranian drive for deployable nuclear weapons will take years, we have a period of grace. In that time, we would do well to strengthen — in numbers and mass as well as quality — the means with which we fight, to reinforce the fleet train with which to supply the fighting lines, and to plan for a land route from the Mediterranean across Israel and Jordan to the Tigris and Euphrates. And even if we cannot extricate ourselves from nation-building and counterinsurgency in Iraq, we must have a plan for remounting the army there so that it can fight and maneuver as it was born to do.

To make these provisions will secure our flanks and give us a freer hand in the potentially difficult project of denying to a rogue nation of 68 million people, with a well-developed military and a penchant for rash action, the nuclear weapons it is bent on acquiring and rushing to construct. Our problem in Iraq has been delusion and lack of foresight. Iran is bigger and more powerful. What a pity it would be either to do nothing or once again to lurch forward with neither strategy nor thought.

After Diplomacy Fails Think Imaginatively About Iran