Kommentar

Forsiden på nye Ny Tid er et suddete bilde av Mona Juul med teksten: «Norsk Midtøsten-skandale. All dokumentasjon forsvunnet.» Nysgjerrigheten pirres. Av nytt blad, glanset papir og farger. Men innholdet skuffer.

Som leser vil jeg gjerne gi redaksjonen en sjanse. Forhåpninger om at noen har vært kreative. Benyttet sjansen som Damms millioner har gitt til å tenke nytt. Hvorfor er det så vanskelig?

I den redaksjonelle velkomstartikkelen skriver Dag Herbjørnsrud at nasjonale og internasjonale grenser forsvinner. Det er naturlig å tenke globalt, også skillet mellom utenriks og kultur er kunstig. Lovende. Men innholdet lever overhodet ikke opp til dette programmet.

Hovedartikkelen tar aldri av. Tema er ikke spennende nok til å gå i detalj over 8 sider. Journalisten Harald Eraker prioriterer ikke, og siterer uviktige uttalelser. Strukturen er for dårlig. At det ikke finnes papirer fra en hemmelig kanal er ikke så merkelig. Det svarer Mona Juul, og det hun sier virker plausibelt. Det som derimot er oppsiktsvekkende er at Odd Karsten Tveit må ha hatt tilgang til ukjent materiale i sin bok «Krig og diplomati». Men Tveit nekter å si hvor han har kildene fra! Her har NRK vært propagandasentral for sin korrespondent, som er «in the loop» uten å ville røpe kilder. Det ville vær mer interessant å rulle opp. Men det dukker bare opp som en biting mot slutten av artikkelen.

Det er mulig jeg stiller for høye krav etter å ha blitt borskjemt av den beste journalistikken i New York Times eller the Atlantic, New York Review of Books, etc. Men må ikke norske publikasjoner finne seg i å bli sammenlignet, er ikke nettopp det en av konsekvensene av en global verden?

Jeg mener norske publikasjoner må vise at de leser og er på høyde med det beste i internasjonal journalistikk. Man trenger ikke overgå. Gjerne låne, og vise sin begrensning.

Det dreier seg om å være on the Cutting Edge. Det er ikke Ny Tid, og knapt noen norsk publikasjon har et sus av noe stort som skjer.

Aslak Nore skriver om Irak. Øyvind Holen om «Münich» og «Paradise Now!». Men det er uhyre krevende å skrive om temaer som terror og krig. Fordi de er dyptpløyende, krever store bakgrunnskunnskaper, og man blir målt mot de beste. Dette når ikke opp.

Anti-amerikanismen skjemmer. Grethe Gaulin skriver om konkurransen mellom Kina og USA. Det blir for upresisit; hun gaper over for mye og faller ned på generaliseringer og lettvinte karakteristikker.

Den mest spennende artikkelen er om administrasjonen av internettdomener. Ny Tid har funnet frem til det svenske selskapet som administrer en av 13 rotservere. De er den som sørger for at søket på et norsk domene havner riktig. Spennende! Men også denne skjemmes av antiamerikanisme. Til tross for at Gisle Hannemyr gjentar at USA aldri har misbrukt sin makt, men det vil flere av FNs medlemsland gjøre!

Det beste ved nye Ny Tid er tegneren: Manuele Fiori. Han har en fin strek og en nydelig rød og gul farge, som lyser opp. Ellers det god gammeldags, traust 70-tallsradikalisme. (Hvorfor hyres det inn en amerikaner til å skrive kommentar som forsvarer Irans rett til atomprogram?!!)

Verden er et mye mer spennende sted enn det dette baldet gjenspeiler. Og hva er egentlig vitsen med å svi av millioner på en papirpublikasjon i år 2006?

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også