Mona Juul og Terje Rød-Larsen under gallamiddag på Slottet i anledning Shimon Peres’ besøk i 2014. Foto: Lise Åserud / NTB

Selv i Utenriksdepartementet finnes åpenbart våte drømmer. Kanskje skal de sees som en slags samtidig parallell til den gamle progressive sangteksten fra 70-tallet der det het seg at «selv storpolitikere må på do en gang i blant», hva vet vel jeg. Under fjoråret – faktisk visstnok under de siste 13 år – var en av de våteste drømmene til den norske politisk-humanitære eliten (ironivarsel!) at Norge igjen skulle klare å tilkjempe seg et av de midlertidige setene i Sikkerhetsrådet. Våre framifrå utenrikspolitikere (ironivarsel igjen; heretter sier jeg ikke fra, så vær beredt!) lyktes i sitt forehavende – det skyldtes sikkert utelukkende deres gode, saklige argumenter og norsk rakryggethet, absolutt ikke vennlige gaver og andre PR-tiltak som offisielt beløp seg til en sum av 29 millioner kroner knyttet direkte til valgkampanjen, alt sammen sjenerøst skjenket av norske skattebetalere i en politisk korrekt blanding av takknemlighet mot våre ledere og solidaritet med «jordens fordømte» – og fra januar 2021 sitter vi igjen ved De Aller Mektigstes bord i New York.

«Vi» ovenfor er i praksis Norges ambassadør til FN, Mona Juul, skjønt gitt verdens virussituasjon tar det kanskje sin lille tid før rådsmedlemmene rent fysisk og på nært hold får se hverandre i hvitøyet. Omtalen av ambassadøren på Wikipedia er utsøkt minimalistisk, hvilket nok kan ha sine grunner, men stikkord som Ap-politiker, Oslo-avtalen, Peer Gynt-utmerkelse og Terje Rød-Larsen (ektemann) finnes i alle fall der. Uansett hva som står eller ikke står i slike sammenfatninger, så har vi etter alle solemerker å gjøre med et internasjonalt orientert maktmenneske som vet å finne seg til rette i de politiske korridorene. Det råder følgelig ingen tvil om at damen i sitt yrkesliv har visst å si det som skal sies og, enda viktigere, ikke å si det som ikke sømmer seg om yrkeskarrieren skal beholde en tilfredsstillende stigningskoeffisient. De som ønsker det, kan selv internett-lete seg frem til ulik informasjon om karakteristiske forhold ved ekteparhestene Rød-Larsen og Juuls virksomhet etter som tiårene har gått. La meg nøye meg med å si at ikke alt er like tillitvekkende.

Men nå er hun altså Norges representant til Sikkerhetsrådet, og det var fra pressedekningen av dette forhold at jeg uforvarende kom over tittelformuleringen ovenfor. VG publiserte nemlig først en artikkel med overskriften «Slik skal hun kjempe for Norge i Sikkerhetsrådet», slik jeg bestemt husker saken, men tittelen ble kort tid etter modifisert ved at «Norge» ble erstattet med «Norges kjernesaker». Man må ikke bli for nasjonalistisk i språket, tenkte de vel, ikke engang når man begår en hyllingsreportasje der en av norsk diplomatis knallsuksesser får behørig omtale.

Det var nemlig en slik moderne dråpa at VG ved journalist Svennæs Bergland gav til beste: «Mona Juul har «sikre fred på jord» som del av sin stillingsbeskrivelse», som følges av «Er det noe verden trenger nå, så er det et FN som fungerer», hvoretter lignende godsaker ble stablet oppå og etter hverandre i ganske så forutsigbare sekvenser. Ikke misforstå meg, jeg er ikke ute etter å henge ut den aktuelle journalisten som slett ikke skriver verre enn vanlig er. Det er visstnok heller ikke alltid så at journalistene bestemmer overskriftene på sine artikler, men totalproduktet er uansett ubehjelpelig servilt, preget av at avisen presenterer akkurat dét bildet som den norske politiske eliten ønsker å projisere av verden og vår plass i den: høflig, litt hjelpeløst og totalt uten vilje eller evne til å se den stendig pågående politiske maktkampen i noe annet lys enn Akersgatas sedvanlige. Holdningen til, eller kanskje det er bedre å si unnfallenheten overfor, svadaen som artikkelen er gjennomsyret av, fremgår av at følgende strategiske prioriteringsliste (tegnsettingen er VGs) fremmes uten noen kommentar, enn si problematisering: «Norge har fire prioriteringer i Sikkerhetsrådet; fredsdiplomati, inkludering av kvinner i fredsprosesser, beskyttelse av sivile og klima samt sikkerhet».

Hva kunne man i en om ikke ideell, så i alle fall kritisk tenkende medieverden ha håpet på av en artikkel som tar for seg det faktum at Norge nå innleder to år i det et tverrpolitisk etablissement mener er verdens viktigste forum, FNs sikkerhetsråd? Først og fremst iallfall en antydning til prinsipiell diskusjon av hvilken funksjon De forente nasjoner i dag faktisk har, gjerne sett gjennom prismet av noen særlig viktige konflikter eller uenigheter som preger verdenssamfunnet. Selv tenker jeg i sammenhengen først og fremst på slikt som det kronisk tabubelagte temaet global overbefolkning (etter mitt syn den uten sammenligning største «utfordringen» vi samlet står overfor), migrasjonsproblemet (at folk fra dysfunksjonelle samfunn illegalt forsøker å tiltvinge seg et bedre liv i andre land, ikke minst slike som de har minimal sjanse til å tilpasse seg) og gjerne også, for å ta et mer avgrenset og konkret tema, den kronisk betente konflikten i Midtøsten. Hva har FN hittil gjort i disse sakene, og – like vesentlig som forsømt – hvilken effekt har tiltakene hatt? Selvfølgelig skulle jeg gjerne sett at journalistens hovedfokus var på Norges rolle i sammenhengen, inklusive hvorvidt den ene eller andre politikkretningen er i samsvar med vår historisk-geografiske rolle og plass i verden, kort sagt om politikken er til nytte for vår nasjon. Andre ville holdt frem andre problemstillinger, det er jeg fullt klar over, men ingen kan bestride at de tre ovennevnte er svært viktige for hvordan fremtiden blir, ikke minst for nordmenn og Norge. Hvorfor er det da så få innen mediene og på Løvebakken som anlegger nettopp disse perspektivene, men isteden nøyer seg med noe som i beste fall fremstår som tannløst «hjemme hos»-koseprat?

Her er det at den berømte tidsånden i norsk tapning slår inn med full styrke. Det regnes ikke for fint i ledende kretser å begrense seg til et nasjonalt perspektiv, da er man snever og trangsynt. Heller ha et «stort fokus» og «prioritere mange ting», synes de taleføre innen plapreklassen å mene idet de om og om igjen slenger rundt seg formuleringer som avslører ikke bare mangelfull kunnskap innen humaniora og samfunnsfagene, men også total hjelpeløshet hva gjelder forståelsen av metaforer med rot i fysikken. Man blir samtidig trist, oppgitt og lattermild når medienes svadageneratorene vel er fyrt opp og man får se hvilke historier om stadig nye norske internasjonale suksesser folket får servert.

Den som venter seg et reelt arbeid fremover etter prinsippet «Norge først» i FN og Sikkerhetsrådet, nå når vi igjen får lov til å spise kirsebær med de store, bør alvorlig realitetsjustere sin historieforståelse. Vi vil nok også fortsatt få høre en del fine ord ved festlige anledninger, sånn omtrent proporsjonalt med vår eksessive giverglede til internasjonale formål (tør jeg nevne Norges utgifter til Clinton Foundation og International Peace Institute som inntil nylig var Rød-Larsens lekegrind?), i særdeleshet til «palestinernes sak» (hva tror egentlig Ola Nordmann grunnen er til at «Norge er formann i giverlandsgruppen»?). Men i de store spørsmålene vil vi være akkurat like lite viktige som før.

Sant å si er jeg glad for at det er slik, for tilliten til mannskapet innen kremlaget av norsk politikk er ikke-eksisterende. I mange år nå har håpet vært at de iallfall ikke skulle gjøre mer skade enn gagn, men etter hvert har jeg innsett at selv dette var i overkant. Så blir det til at man pakker feltjakken godt rundt seg og forsøker å vente i enkeltmannsgropa til det verste er over. I gamle dager var jo dette den anbefalte metoden for å overleve kjernefysiske angrep, så da gjør den kanskje nytten også overfor politisk dumskap. Skjønt sikker er jeg ikke.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort: [simpay id=»280380″]

Eller du kan velge et enkeltbeløp: [simpay id=»282505″]

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal:


 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂