Kommentar

Lasse Midttun anmelder boken Jødehat i siste Morgenbladet:

Så hvorfor raser vi ikke? Hvorfor setter vi ikke alt inn på å unngå et nytt jødehat, men velger isteden å mane til solidaritet med en av verdens mest notoriske jødehatere, holocaustbenekteren David Irving, slik en norsk dagsavis nylig gjorde? Hvorfor får folk som RV har ekskludert for åpenlys antisemittisme skrive kronikker om Jødehat i norsk presse og benytte anledningen til å beklage seg over jødenes stygge ordbruk mot de kristne på Spinozas tid – altså på et tidspunkt da de kristne hadde slaktet og brent levende jøder i århundrer allerede? Er remmen av huden i oss fortsatt?

Da nazistene skrev «Jødene ut, Palestina kaller» på de – boikottede – jødiske butikkvinduer, var det selvsagt ikke ut fra et ønske om at jødene skulle finne en slags sikkerhet i Palestina, en selvbestemmelse og et ankerfeste. Det var ment som ren trakassering. Det er selvsagt en enorm provokasjon for en ekte jødehater at Israel har overlevd tre kriger og i dag befinner seg bak «forsvarbare grenser», som man gjerne sier.

At vår boikott har fulgt dem dit etter 60 år, er motsatt ingen ting å le av, fra et jødisk synspunkt, selv om det ikke er etnisiteten vi vil boikotte denne gang, men nasjonaliteten. Passet har ikke lenger en J, men en I. Forskjellen er helt innlysende for den hånlig smilende «Midtøsten-ekspert» som debatterer boikotten med den holocaustoverlevende Imre Hercz, men ikke for ham.

Det har imidlertid – som denne boken viser med all mulig tydelighet – sjelden spilt noen som helst rolle hva jøden tenker.

Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorenz:
Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag

En europeisk besettelse