Hans Rustad Den globale humanismen var et blaff i 90-årene som ble kvelt av 911. Skriver Henrik Thune i Dagbladets nye serie Ideer. Thune henfaller til forenklingens fristelse. Han får for lite motstand.
Utgangspunktet er en ny bok om menneskerettigheter og 911. Men jeg tviler sterkt på om bidragsytere som Michael Ignatieff serverer noe så banalt som det Thune gjør. Det er selve fremstillingen av 90-årene som er misvisende.
Det ble menneskerettighetenes store tiår, det har Thune rett i. Men det ble også folkemordenes tiår: Han nevner ikke Rwanda. Ikke Bosnia. Men Kosovo. Der var han med: Han forsto at NATOs bombing var historisk.
Men han skriver ikke at tanken om humanitære intervensjoner nesten ikke har fått innpass hverken blant politikere eller i de faglige mijøene i Norge.
Han presterer å tillegge FN æren for at prinsippet om staters suverenitet ikke lenger var ukrenkelig!
Men først og fremst kom utfordringen fra kjernen av FN-organisasjonen i form av et skjørt, men nytt prinsipp. Prinsippet var ganske enkelt, nemlig at det ikke lenger er nok for en stat å være suveren. For å være et akseptabelt medlem av verdenssamfunnet, og for at statsgrensene skal respekteres, må staten ivareta borgernes grunnleggende behov.
Unnskyld meg, men dette er nesten perverst. FN led nesten moralsk havari på 90-tallet. Srebrenica var ikke en arbeidsulykke, men en logisk konsekvens av FN-systemet, med et byråkrati preget av konflikt-sky appeasement-politikk (Akashi, Stoltenberg, Rose, Tharor), og stater som drev sitt eget kyniske spill (Frankrike, Storbritannia under Major).
Srebrenica var FNs moralske bankerott. Rwanda var USAs.
Det var mot disse himmelropende svikene at tanken om humanitær intervensjon ble født. Dvs. første gangen var for å redde kurderne fra å fryse ihjel etter første Golf-krig, og var et eksempel på amerikanernes can do-holdning, med selfmade humanitære entreprenører som Fred Cuny.
FN har nettopp vedtatt at regjeringer ikke kan behandle folk som de vil, og FN kan autorisere intervensjon, selv om det ikke utgjør noen trussel mot verdensfreden. Prinsippet om humanitær intervensjon knesatt. Men det kommer sent, for prinsippet er allerede i «deep trouble» på grunn av Irak, og alt det har ført med seg: USAs forbehold overfor folkeretten osv.
De liberale haukene som støttet Irak, har fått kalde føtter, kommet på andre tanker. Uunngåelig.
Men det er ikke slik at det globale menneskerettsprosjektet er skrinlagt eller kompromittert, som Thune konkluderer med. Av to grunner:
Bush-administrasjonens track record er tvetydig: idealisme og hybris går hånd i hånd. Overbevisningen om at araberlandene må demokratiseres er reell, og riktig. Det må skje noe i Det utvidede Midtøsten. Hvorfor kan ikke norske journalister heller påvise forbindelsen fra Woodrow Wilson til Bush? istedet for å karikere og demonisere?
Thune sier alle stater nå bare kan si «krig mot terror» og dermed rettferdiggjøre all mulig represjon, og finne aksept for det internasjonalt. Slik er det selvfølgelig ikke. Blant annet fordi People Power i Serbia, Georgia, Ukraina og Kirgisistan viser at tanken om humanitet ikke er død. Dette er humanitær intervensjon innenfra! Det finnes tendenser til en Arab Spring, i Libanon og Egypt, og de ville vært utenkelige uten Irak-invasjonen. Bildet er broket. Enorme krefter er i sving.
Thunes konklusjon:
Denne løfterike globale utviklingen er nå blitt blokkert av kampen mot terrorisme. Fire år med krig mot al-Qaida har rett og slett fortært et helt nytt prinsipp som var i ferd med å trenge seg fram.
… er feil. Verden er i en enorm brytningstid. USA har Janus-ansikt. Europa er mer tolerant overfor folkemord, denne gang i Tsjetsjenia, enn Thune liker å nevne. Godt at ikke regnestykkene går opp like glatt som i denne oversikten. The good guys og bad guys er ikke alltid de samme som den norske eliten liker å tro, og noen ganger skifter rollene. Fremdeles er det håp!
