Mediene noterer, nesten triumferende, at tallet på drepte amerikanere i Irak har passert 2.000. Men hvor blir det av vår medfølelse for disse sønnene og døtre som fikk så korte liv, eller deres etterlatte? Bildene av sorgtunge ektefeller, foreldre og søsken, venner, er hjerteskjærende. Det er prisen unge betaler for at en nasjon går i krig. Men det er også prisen USA betaler for å være garantisten for en noenlunde sivilisert verdensorden. Hvor klokt det var å sette styrkene inn i Irak, kan diskuteres. Men at en nasjon har vilje og krefter til å sette soldaters liv inn om nødvendig, er et sine qua non, en livsnødvendighet, for en stabil verden.

Således dør disse unge også for den orden vi er en del av. Men hverken de unges liv, deres etterlatte, eller den politiske konteksten, er synlig i norske medier. Avstanden over Atlanterhavet er blitt stor. Det kan Norge en dag komme til å sanne når det skal hamle opp med russerne i nord.

Jeg forstår ikke at et land, hvis kultur vi suger så mye næring av, ikke engasjerer oss mer. Nyhetene fra USA er preget av distanse. Det er ikke vårt bord. Bush fortjener slett ingen sympati, og alt som kan sies er stort sett negativt og ofte unøyaktig.

Men det er vi som er cut off fra det mest dynamiske land i Vesten.

For meg rører fortsatt synet av de beigefargede uniformene ved en streng. Det er ikke de unge guttene fra Iowa, Idaho og Tennesees skyld at folk lenger opp i systemet mistet retningssansen og tillot overgrep mot fanger. Jeg beundrer likevel soldatene som hver dag står opp og risikerer at det er deres siste.

på bildet: Aaron Jerabek, 28, trøster broren Nick, 15, under begravelsen av broren Ryan Jerabek ved Green Bay i Wisconsin. Ryan Jerabek, 18, ble drept i kamp 6. april 2004. (AP-foto/Steve Levin, Green Bay Press-Gazette)