Georg Brandes er et symbol på oppgjøret med hykleri og dobbeltmoral. For den frie tanke. Idag er vi mest opptatt av hans seksualliv. Det han sloss for har vi glemt. Vi har fått «besøk», av mennesker fra en annne kultur, med andre begreper, som vil gjeninnføre sensuren. De flest av det gode selskap vender blikket bort. De vil gjerne være «rause», som det het i den norske valgkampen. Det er akkurat som i 1880-årene: bare fasaden teller. Alle vet at det under overflaten stikker konflikter som kan sprenge samfunnstilhørigheten i stumper og stykker. For de nye innbyggerne har ikke sluttet seg til den sosiale kontrakten det har tatt et par hundreår å bygge opp. De vet ikke en gang at en slik finnes.

Det paradoksale er at det er fra Irak jeg lærer om dette. Utenlandske kommentatorer har lært meg at samfunnet er en kontrakt mellom borgerne. I Irak er det store spørsmål: vil de ulike folkegruppene forstå at de må inngå en slik kontrakt, hvis ikke vil staten bli sprengt i tre deler? Peter Galbraith sier grunnloven er Iraks siste sjanse. Den er føderativ, men det er det eneste som kan fungere, med de store motsetningene som finnes. I norske aviser har «eksperten» (les: den som vet og forstår noe ikke vi vet) Henrik Thune allerede forkynt Iraks dødsdom som enhetlig stat.

Hvorfor er det så om å gjøre for vestlige forståsegpåere å dømme Iraks kamp nord og ned, å forskuttere nederlaget?

Norge er et så lite land at det bare har råd til å holde seg med negative, med defaitister. For en «seier» i Irak er en uutholdelig tanke, ser det ut som.

Perspektivet burde være den sosiale kontrakten. Er det farlig å snakke om den fordi den også kan anvendes på Norge?

Den nye regjeringen har som mål å overvinne motsetninger: les: utjevning, fordeling. Harmonisering. Alle skal med. Det er velment. Men er det av denne verden? Det er nesten så man er mot motsetninger per definisjon, som man ikke vil anerkjenne at de er en del av virkeligheten.

Man må ha respekt for virkeligheten. Ikke skyte budbæreren. Norge og resten av Vest-Europa rommer dype motsetninger, og en av de farligste er med nye folkegrupper som ikke forstår vår demokratiske kontrakt.

Brandes ville sagt med rabbi Hillel: Hvis ikke nå, når?