Kommentar

r201687518.jpg

Norge kom høyt opp på statistikken over land hvor det er lett å gjøre business. Forbausende høyt. Ingen afrikanske land var blant de 20 beste. De befant seg i den andre enden.

But of the 20 countries in the world where it is most difficult to do business, 17 are African, according to the study, «Doing Business in 2006.» Niger ranks 150th, followed by Sudan, Chad, Central African Republic, Burkina Faso and – the very worst place to try to do business – Congo.

Nicholas Kristof skriver fra Niger, og spør: hvorfor må det være slik? I Niger har man overtatt vestlige bestemmelser om ansettelse og ferie: lovpålagt seks ukers ferie med lønn, ni timers arbeidsdag, forbud mot at kvinner kan arbeide om kvelden osv. Helt meningsløse bestemmelser i et land uten arbeid. I tillegg kommer et byråkrati som kan ta livet av en hest. Endeløse serier av skjemaer, avgifter, som gjør import/eksport til et mareritt.

Svaret er nærliggende: det som i Vest oppfattes som utbytting, er i Niger et fremskritt. Her tar man gjerne mot sweatshops, produksjon til luselønn, fordi det likevel ligger langt over de på randen av døden-betingelser folk vanligvis lever under.

In a village 600 miles east of the capital, Niamey, for example, I met a woman named Aisha whose 2-year-old daughter had just died of malaria (partly because she couldn’t afford to take the child to the doctor). Ms. Aisha is five months pregnant, although she is so malnourished you can barely tell she’s pregnant at all.

Her husband has traveled to a nearby country to look for work, and so Ms. Aisha survives by scrounging the countryside for firewood and then hiking three hours each way to the town of Zinder to sell bundles of wood on the street. It’s hard work, seven days a week, and it earns her the equivalent of 40 to 50 cents for a very long day.

Ms. Aisha and the other villagers would be far better off if Nike started a sweatshop here paying the peasants 10 cents an hour to make shoes. But Nike wouldn’t do that, both because there would be howls of outrage from American campuses at the exploitative wages and because Niger’s labor laws are so uninviting.

Det er den type fleksibilitet jeg gjerne skulle sett mer av i norsk offisiell tenkemåte. Det stiller ordet i utvikling i et annet lys. Her er det spørsmål om overlevelse. For det er vel ikke meningen at disse menneskene skal bli avhengige av vestlig bistand? I Niger er sulten kronisk. Svaret må være mer enn nødhjelp.

På bildet stikker fingeren på ett år gamle Alassa Galisou mot munnen til moren Fatou Ousseini på en kriseklinikk for sultofre i Tahoua i det nordvestlige Niger i august i år. (foto: reuters)

Noe av den samme viljen til å se problemene fra flere sider savnes i forholdet mellom norsk velstand og den fattige del av verden. Forholdet er mer komplisert enn vi later som. Det moralske problem at vi tjener på andres ulykke, er bare i liten grad fremme. Konkret: ødeleggelsene til Katrina førte til høyere oljepris, og pengene renner inn i den norske statskassen. Den enes død osv. Er det derfor humanitære katastrofer begynner å bli en norsk spesialitet?

Starved by Red Tape (sub only)