Gjesteskribent

congo.rape.JPG

Det finnes forbrytelser som utstråler en egen uhygge. Voldtektene av kvinner i Kongo er en slik forbrytelse. Bare det å vite at slikt foregår etterlater en ubehagelig murring. Det truer noe inne i oss å vite at mennesket er i stand til slike handlinger.

Dette er ikke vanlige voldtekter. Det er et ønske om å ødelegge kvinner: De utsettes for bajonetter og grove trestokker nedentil og får store indre skader. Antallet har økt kraftig den senere tid. De verste er en gruppe hutuer fra Rwanda, trolig en utbrytergruppe fra Interahamwe-militsen som sto bak folkemordet på 800.000 tutsier og hutuer som nektet å delta i drapene.

Denne utbrytergruppen har sine egne karakteristika: de kler seg i moderne vestlige sportsklær:

According to victims, one of the newest groups to emerge is called the Rastas, a mysterious gang of dreadlocked fugitives who live deep in the forest, wear shiny tracksuits and Los Angeles Lakers jerseys and are notorious for burning babies, kidnapping women and literally chopping up anybody who gets in their way.

United Nations officials said the so-called Rastas were once part of the Hutu militias who fled Rwanda after committing genocide there in 1994, but now it seems they have split off on their own and specialize in freelance cruelty.

Honorata Barinjibanwa, an 18-year-old woman with high cheekbones and downcast eyes, said she was kidnapped from a village that the Rastas raided in April and kept as a sex slave until August. Most of that time she was tied to a tree, and she still has rope marks ringing her delicate neck. The men would untie her for a few hours each day to gang-rape her, she said.

«I’m weak, I’m angry, and I don’t know how to restart my life,» she said from Panzi Hospital in Bukavu, where she was taken after her captors freed her.

She is also pregnant.

Det var detaljen med Los Angeles Lakers-gensere som «tok» meg. Det minnet om de serbiske spesialstyrkene som rykket inn i Øst-Bosnia og voldtok og drepte i 1992. De bar også Ray Ban-solbriller og bandanas. Drepingen og voldtektene var nærmest for sport.

Hva er det som driver disse unge mennene? Står vi overfor et nytt fenomen, som berører flere enn akkurat aktørene? Det spør fagfolk seg også om.

While rape has always been a weapon of war, researchers say they fear that Congo’s problem has metastasized into a wider social phenomenon.

«It’s gone beyond the conflict,» said Alexandra Bilak, who has studied various armed groups around Bukavu, on the shores of Lake Kivu. She said that the number of women abused and even killed by their husbands seemed to be going up and that brutality toward women had become «almost normal.»

Malteser International, a European aid organization that runs health clinics in eastern Congo, estimates that it will treat 8,000 sexual violence cases this year, compared with 6,338 last year. The organization said that in one town, Shabunda, 70 percent of the women reported being sexually brutalized.

At Panzi Hospital, where Dr. Mukwege performs as many as six rape-related surgeries a day, bed after bed is filled with women lying on their backs, staring at the ceiling, with colostomy bags hanging next to them because of all the internal damage.

«I still have pain and feel chills,» said Kasindi Wabulasa, a patient who was raped in February by five men. The men held an AK-47 rifle to her husband’s chest and made him watch, telling him that if he closed his eyes, they would shoot him. When they were finished, Ms. Wabulasa said, they shot him anyway.

Omvendte verdier

De systematiske voldtektene begynte med bølgen av hutu-milits som flyktet inn i Øst-Kongo sensommeren 1994. De var vant til å drepe, var blitt ødelagt av det, og fortsatte. Eksperter mener å se tegn til at gruppen levde etter «omvendte verdier», i en verden stilt på hodet.

No one — doctors, aid workers, Congolese and Western researchers — can explain exactly why this is happening.

«That is the question,» said André Bourque, a Canadian consultant who works with aid groups in eastern Congo. «Sexual violence in Congo reaches a level never reached anywhere else. It is even worse than in Rwanda during the genocide.»

Wilhelmine Ntakebuka er koordinator for et program om seksuell vold i Bukavu. Hun ser sammenhengen med hutu-folkemorderne.

Instead, she said, the epidemic of rapes seems to have started in the mid-1990s. That coincides with the waves of Hutu militiamen who escaped into Congo’s forests after exterminating 800,000 Tutsis and moderate Hutus during Rwanda’s genocide 13 years ago.

Mr. Holmes said that while government troops might have raped thousands of women, the most vicious attacks had been carried out by Hutu militias.

«These are people who were involved with the genocide and have been psychologically destroyed by it,» he said.

Mr. Bourque called this phenomenon «reversed values» and said it could develop in heavily traumatized areas that had been steeped in conflict for many years, like eastern Congo.

Bourque mener det også spiller inn at forbryterne sjelden eller aldri blir straffet. Det er lovløse tilstander i Kongo. Regjeringsstyrkene står selv for en stor del av voldtektene. Det samme gjør lokale tutsi-hærer, som den under Laurent Nkunda. En annen milits er den overtroiske Mai-Mai, som smører seg i olje og tror seg usårbar i krig.

Voldtektene pågår til tross for at FN har den største fredsskapende kontigenten i Øst-Kongo: 17.000 soldater. Men kan de svake resultatene skyldes at nesten alle soldatene kommer fra tredje verden-land? Soldatene har beslaglagt våpen med den ene hånden, og solgt dem tilbake med den andre. De har også vært innblandet i sex-handel.

Med tanke på den kommende hybrid-styrken i Darfur gir dette dårlige assosiasjoner. Både African Union og Sudan har sagt de vil ha soldater fra afrikanske land. Det gjør at UNAMID nå mangler en rekke spesialister.

Enkelte prøver å hype Kongo-elendigheten. Jan Egeland gjorde det da han trakk sammenligningen med Rwanda og sa at Kongo var et vedvarende Rwanda. Det er det ikke. Drepingen i Kongo er ikke systematisk og intens. Den er en langsom katastrofe, med mange aktører, spredt over et stort område, uten infrastruktur. Det dør hen og blusser opp igjen.

Men voldtektene og sadismen mot kvinner er et dårlig omen. Ikke bare for Kongo, men for hele verden, for volden mot kvinner er ikke enestående, den finnes flere steder i verden idag: fra drapene på kvinner i den mexicanske grensebyen Juarez, til sex-slaveri for hushjelper i Saudi-Arabia, æresdrap og trafficking.

Rape Epidemic Raises Trauma of Congo War