Kommentar

Verden er kløyvd i to: For og mot USA og Bush. Polariseringen skjer ikke bare i den muslimske verden, og utenfor. Den skjer like mye blant vestlig elite. Resultatet er virkelighetsoppfatninger som ikke en gang berører hverandre.

Det er ikke bra for den sosiale freden. På den ene siden folk som mener Bush og USA er «den fremste fare for verdensfreden». På den andre the Powers that be, Bush og Blair, som gjør det de føler de må. Å prøve å forstå begge er vanskelig, men nødvendig.

Første dag av Nations Unlimited, en avdeliing av Kapittel 05-festivalen i Stavanger, demonstererte med all mulig tydelighet denne kløyvingen av verden.

Ordstyrer Thomas Hylland Eriksen sa det var to-tre av hans intellektuelle helter som var invitert: Zygmunt Bauman og Benedict Anderson, i tillegg var det Stephen Greenblatt og Partha Chatterjee. Alle fire hadde en meget negativ oppfatning av dagens USA. Som the prime mover bak en global markedsliberalisme, som nyimperialistisk makt, som innfører the Security State, og som ledes av folk som kom til makten ved et juridisk kupp (Greenblatt). Ord som incomprehensible, unimaginable ble brukt om utviklingen de senere år.

Foredragene vil bli gjengitt mer detaljert og kritisk senere, men fellesnevneren er et tema i seg selv. Også for arrangørene. Hvorfor velger man foredragsholdere som alle har samme oppfatning av verden? En verden som er «conflict-ridden». Ville det ikke nettop av den grunn være viktig å invitere folk med ulike oppfatninger, for å vise at det eksisterer helt andre tolkninger. Den indiske professoren Chatterjee, nevnte Nial Ferguson, med en mer positiv fremstilling av «empire». Hvorfor ble ikke han invitert for å skape balanse og debatt?

Mønsteret er sørgelig velkjent. Man inviterer gjester som bekrefter de forestillinger man selv har. Man tror at man er på høyden av sin samtid, mens man i virkeligheten er enøyd og ikke aner hva andre oppfatninger går ut på. Det er jo ikke slik at man enten er kritisk til Bush og USA eller apologet.

Det går an å bekymre seg for Guantanamo og Patriot Act uten å tilhøre anti-Bush fløyen.

I et lite land som Norge er det vanskelig å finne røster på tvers.

Men er ikke noe av poenget med en festival å introdusere nye tanker. Hvis en tilårskommen må slite for å fastholde at det finnes andre måter å se verden på, hvordan kan en forvente at unge mennesker skal kunne gjøre det?

Det betenkelige er at den ene part tegner et bilde at Makten som nærmest ond. Beyond the pale/redemption. Det har en formative virkning på tanken. Å sitte time etter time og høre kjente akademikere snakke om USAs destruktive virkning gjør noe med hodene til folk.

Man risikerer å bli den som lager ideologisk forståelse for de som bruker vold mot våre samfunn.

Å befinne seg i midten av disse motsetningene er viktigere enn noensinne. For å bevare proporsjonene, og for å ha verktøyet til å gjenkjenne hvem som virkelig er fienden.

Les også

-
-
-
-
-