Kommentar

Det har en egen virkning å se Middelhavet. Personlig har jeg ikke noe behov for å reise lenger. Middelhavet er som å komme hjem.

Synet fra lufta er betagende. Alt er så bedagelig, lettvint, som om landskapet sier – «vi har alltid vært her, dette er det mest selvfølgelige av verden»: lyset som skinner på havets krusede flate, båten som drar en hale etter seg, øyene som danner perspektivet sammen med fjellene.

Slentrende langs kysten av Brac kan en tenke seg hvordan det var da romere og andre hadde villaer her ute og nøt det tilbaketrukne livet, for seg selv, ved vannet,

Det tar tre timer med fly og én time med ferge fra Gardermoen, så er man i hovedstaden Supetar, som virker mer well off enn deler av Split. Det har ikke skjedd så mye på ett år. Mye er slitent i Kroatia. Vår velstandsøkning går raskere enn deres.

Burma

Personlig har jeg behov for å si noe om alt som har skjedd den senere tid. Det er som om Burma ikke er just one of those uprisings som forekommer fra tid til annen, når folk får nok. Det er andre ting på gang: Et undertrykt folk har forventninger overfor en ny verden.

Under Ungarn-oppstanden i 1956 ventet ungarerne på at den frie verden skulle gripe inn militært. Idag tror jeg ikke burmeserne venter det. Men de håper og tror på moralsk støtte, og vil den skal være like kategorisk som deres egen kamp. Jeg tror de senser styrken i den globale kommunikasjonslandsbyen verden er blitt. Det er ikke bare slik at bilder og stories forandrer fremstillingen av Burma. Disse historiene forandrer også oss.

«Burma» aksentuerer noe som ligger innebygd i den moderne kommunikasjonen: bevisstheten om den andre, om nesten som lider, som krymper tid og rom, og gjør alt samtidig. Demonstrantene i Rangoon ropte: «Vi vil ha demokrati og frihet». Det var et rop like mye rettet til oss på utsiden som til generalene. Svaret er ikke intervensjon, men ordet og engasjementets makt. Desmond Tutu var på ballen da han sa at Beijing-OL måtte boikottes hvis ikke kineserne reagerte. Han hadde helt rett. Man må vise at man mener alvor. Store deler av establishment gjør ikke det. De frykter handling, fordi det har store konsekvenser og kan være uforutsigbart. De vil ha kontrollen og sier som Raymond Johansen: «Det verste vi kan gjøre nå er å isolere Burma.» Da er man mer opptatt av seg selv enn av burmeserne.

En ny tidsalder

Innvarsler rivingen av muren i Berlin og sovjetkommunismens fall en folkenes revolusjon? Jeg tror det, og det er umulig ikke å se det i sammenheng med de fredlige folke-revolusjonene i Ukraina, Georgia, Baltikum og Serbia. Det har vært vanlig å se dette som nasjonenes oppvåkning og gjenfødelse. Det er det også. Men det er mer snakk om folkenes selvbestemmelse og suverenitet, og det kan ikke løsrives fra den globale massekommunikasjon.

Den skaper energifelter og bevissthet som autoritære regimer frykter. Det er ikke for ingenting at Putin hater myke revolusjoner mer enn noe annet. De væpnede kan man slå ned, som i Tsjetsjenia. De myke er vanskeligere. Da må man drepe alle og ingen og sivile er de alle sammen.

Arabiske verden

Det har også vært tendenser i den arabiske verden. Også der er folk mottakelige for moderne verdier og idealer som pumpes ut via satelitt-TV og internett. Det er selve opplevelsen av å bli knyttet sammen globalt som skaper nye fellesskap, nye lengsler og ønsker, som kolliderer med politistaten.

Sedertre-revolusjonen i Libanon, valgene i Irak, opposisjonen i Iran og shia-revolusjonen som ruller over Midtøsten har alle elementer av uro og ønske om noe nytt, en følelse av at det gamle ikke duger, er på vei ut, og at det ikke er noen vei tilbake. Den kvasirevolusjonære salafismen, enten den kommer i shia- eller sunni-uniform, kan gi inntrykk av at det er der det skjer, men det er det ikke. Dette er reaksjonen, det er reaksjonært. Det fremtidsrettede er et helt annet sted. Men det kan være vanskelig å få øye på distinksjonene. I tilfellet shiaer flyter det over i hverandre; dvs. shiaene har våknet, men filleproletariatet slutter seg til en reaksjonær Mahdi, Muqtadah al-Sadr. Det samme skjer med Hizbollah i Libanon.

Men betrakt Gaza: Der begynner folk å gå trøtt av Hamas-fanatismen. De ser konkret på sine liv og familier hva det fører til. Og det er salafismen og jihadismens syretest: De kan ikke levere.

Forpliktelse

Den globale mediepolitiske revolusjon er ikke bare noe vi skummer fløten av, som vi kan sette oss tilbake og si «så flott!» om. Den forplikter også oss.

Disse menneskene som marsjerer i Rangoon og Mandalay har store forventninger til oss. Når vi sier «too bad, det er ikke noe vi kan gjøre», så er ikke det riktig. Vi kjenner på en viss utilpasshet. De som setter livet inn, har en tro på at vi kan levere. Vi som har friheten. Desmond Tutu viser vei, og den er hverken blodig eller farlig. Men den har selvfølgelig visse omkostninger, som å bli uvenner med Beijing en periode. Folk flest vil si: Det får vi heller bli.

Men det har ikke det nye Statoil-Norge råd til. Mandag morgen er det nye StatoilHydro en realitet, og det er så stort at det er Norge som er et appendiks til StatoilHydro og ikke omvendt. (Akkurat som man sier om Burma at det er en hær med et land). Norges handlemåte utenrikspolitisk vil i fremtiden være diktert av hva som er godt for StatoilHydro, akkurat som man tidligere har sagt om USA – hva som er godt for corporate America.

I Burma-debatten har man såvidt vært inne på Oljefondets makt: at Norge bør selge seg ut av selskaper som gjør business i Burma. Dette er blitt møtt med ansvarlige miner om at det «går ikke an» av den og den grunn.

Norske myndigheter vil ikke at folk flest skal forstå hvor stor makt Norge har gjennom Oljefondet. Selvfølgelig har Norge mulighet til å øve stor påvirkning, hvis man ønsker. Men man vil ikke. Det er feighet og frykt for å tråkke noen på tærne og skaffe seg fiender. Men man tør tråkke WalMart på tærne. Amerika er man ikke så redd for.

Det sto en artikkel i Herald Tribune for en tid tilbake om den type fond Oljefondet representerer. De har økt i antall og størrelse og representerer idag en betydelig makt. Det er frykt blant regjeringer og finansinstitusjoner for hva de kan finne på, for hvis de ble brukt politisk kunne det få store konsekvenser. Det norske Oljefondet ble trukket frem spesielt og rost for sin åpenhet.

Men folk flest er ikke klar over hvilken makt fondet har, hvilket potensial for det gode det rommer, hvis politikerne turde. I stedet reiser bistandsminister Erik Solheim til u-landene med 400 millioner kroner i klimastøtte. Det sier noe om avstanden mellom puslete virkemidler og problemenes omfang.

Det er vel å bra å gi husvære til Democratic Voice of Burma. Men dagens verden krever noe mer.

Avhengighet

Det de siste hendelsene – klimakrisen og Burma – har tydeliggjort for meg, er alle tings innebygde avhengighet. Etter hvert som verden krymper og avhengigheten øker, vil evnen til å se ting i sammenheng bli av kritisk betydning. Den gamle sektorvise oppdelingen er over og ut.

Det krever kunnskaper og fantasi, fordi det også handler om hvordan vi skal leve sammen. Den som leser om miljøproblemene i Kina, vil forstå at dette også berører oss. Løsningen er demokratisering av Kina. Det er viktig å forstå problemene i deres dybde. Vi har ikke tid til dialog-metoder som vil ta århundrer for å nå frem, om overhodet. Vi må være mer radikale enn som så. Ofte er det å kalle en spade en spade og skaffe frem informasjon. At New York Times fremskaffer bred informasjon om vannkrisen f.eks. og oversetter den til mandarin-kinesisk, er av stor betydning.

Liksom Amerikas åpenhet, grundighet og store ressurser også er av stor betydning for oss. Norge er de senere år blitt mer lik Amerika, men ikke på det intellektuelle felt. Her er det forflatningen og populismen som rår. Det norske venstre-sentrums idealistisk-velmente-formynderske kultur er oppe i en krise, men merker det ikke.

Vi kan ikke slåss for demokrati i utlandet, og forsake det på hjemmebane. Den samme klarhet og sannhetssøken som vi bruker på andre land, må vi være villig til å anvende på vårt eget. Men vi er fulle av forvirring, om hvem vi er og hvor vi går. Aller mest bekymringsfullt er den unnvikende holdningen overfor autoritære og undertrykkende trekk ved muslimsk-dominerte kulturer. Man er helt ute av stand til å grensesette overfor uønskede trekk fordi disse kommer med religiøse fortegn. Man vet i det hele tatt ikke hvordan man opptrer overfor en offensiv religion.

Denne utfordringen undergraver våre friheter, og det skjer med stor fart. I den globale verden skjer den viktigste krigen i hodene og hjertene. Den som ikke vet hvem han er og hva han står for, overlater initiativet til andre. Da kan det være vanskelig å gjenvinne, særlig hvis det er landets egne borgere.

Det er viktig at kampen – både hjemme og ute – får et positivt fortegn, at det er skjer med håp og optimisme. Sådan sett er det noe håpefullt over burmesernes protest. De sier de vil ha et annet liv.

Jeg registrerer med bekymring og uro at debatten i Norge er blitt mer ekstrem. Til det vil jeg si: Selv om myndigheter er blitt ekstreme, er det ikke noe grunn til at «vi» skal bli det. Under Veiledningsheftet til Inkluderingsdepartementet, Ali Farah-debatten og rasisme-anklager mot offentlig ansatte og PST-sjef Jørn Holmes karakteristikk av hvite nordmenn (Rana og Rajas uttrykk), lå en tendens til ekstremisme. Definisjonen passer når man forlater en pragmatisk-fornuftig analyse hvor man er åpen for virkeligheten uansett om den «smerter», og istedet velger det programmatisk-ideologisk «riktige».

Men svaret på dette er ikke mer edder og galle, det er å heve blikket, holde fast ved idealene og fortsette den møysommelige analysen.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også