Nytt

Over hele den muslimske/arabiske verden ser det ut til å pågå en krig mellom frihetslengtende krefter og undertrykkende. Det går ikke en dag uten at noen må ofre livet. Det spenner fra innflytelsesrike enkeltpersoner, som journalisten Samir Kassir i Libanon, eller Sheikh Mohammad Maashouq al-Khaznawi i Syria, til navnløse kvinner og menn i Sudan. Der snakker vi om tusenvis av ofre. Det er den samme kampen. I begge tilfelle er det repressive regimer som tyr til alle midler for å knekke sine motstandere.

Jeg savner en bevissthet om undertrykkelsen disse menneskene utsettes for. Kort sagt: hvor blir det av den anti-imperialistiske kampen! Det var det vi kalte den på 60 og 70-tallet. Kampen for de andres rett til frihet. Dissidentene i Øst-Europa var det ikke alle som var like begeistret for på venstresiden, når sant skal sies. De følte instinktivt et visst ubehag. Men selve grunndraget, at Murens fall var en historie om folk som ønsket frihet, er det ingen som for alvor har bestridt.

Men hvorfor er vi ikke i stand til å gjenkjenne de samme aspirasjoner hos folkene i Midtøsten og Afrika eller Asia? Uten å skjønnmale. Nicholas Kristof skriver om at mange av kvinnene er omskåret på den mest brutale, primitive måten. Det reduserer ikke deres verdighet som mennesker.

Et annet eksempel: hvor var vår solidaritet med de såkalte marsh-Arabs i Sør-Irak. De hadde levd i sumpområdene i sør i flere tusen år. Saddam tørrla områdene og utryddet dem. Media var bare opptatt av lidelsene sanksjonene påførte irakerne, og ville heller ikke høre om hvordan Saddam manipulerte lidelsene.

Hvorfor er vår samvittighet så selektiv? Hvorfor er vi så lite opptatt av at de kristne samfunn forsvinner fra Midtøsten? Hva med den egyptiske og tyrkiske statens politikk?

Noen, og det gjelder absolutt de fleste av de etablerte samfunnsstøtter i Norge, ønsker stabilitet, de små skritt, realpolitikk. Men noe har glidd fra hverandre som gjør det til en illusjon. Noe er i bevegelse, og lar seg ikke stanse.

Slik var det også i Øst-Europa etter Helsingfors-erklæringen. Kafiya: Nok er nok!