Kommentar

Siste del av Auschwitz-serien har nettopp rullet over skjermen. Et uhyggelig dokument. Det nye er fremfor alt de historiske tablåene man har rekonstruert. Likheten med bilder man har sett er uhyggelig: Rudolf Höss var som om han hadde gjenoppstått. Møter som Wannsee er nesten som om de var tatt opp idag. Man har greid å få frem ulike personlighetstyper innen det nazistiske persongalleriet. En egen form for råhet, stramhet, ikke uten intelligens, og noe udefinerbart ved ansiktene. Det vitner om store kunnskaper og innsikt i personlighetstypene som drev Det tredje Rike.

Noe filmen ikke forteller, men gir eksempel på, er forskjellen på menneskene under krigen og etter. SS-folkene var noe helt annet etter krigen. Dette ble bemerket av overlevende under Frankfurt-rettergangen som begynt i 1963, mot 22 SS-folk (17 ble dømt, bare seks til livsvarig). Vedkommende sa: -De er ikke til å kjenne igjen. Det er som om de ikke er de samme menneskene jeg så begå forbrytelser.

Dette så også dommerne. Det var vanskelig å forene bildet av personen foran dem med skrekkhistoriene fra overlevende. Man kunne alltid la tvilen komme tiltalte til gode. Var man sikker på at det var rette person?

Hvordan denne transformasjon? De var ute av sitt univers. De var nazister. Under Det tredje rike hadde de levd ut sin ideologi. De skapte verden, de omskapte den normale i sitt bilde. Derfor hadde de heller ingen dårlig samvittighet mange av dem. De gjorde det innlysende. Etter krigen, da deres verden sank i grus, falt de tilbake på en freds/normal-personlighet. Robert Jay Lifton skriver en del om denne doppelgänger-personligheten i sin bok om SS-legene. Etter krigen kunne de gå tilbake til normal legepraksis. Det var liten eller ingen forbindelse til legen på rampen.

Noe av det mest uhyggelige ved kveldens episode var historien om Oskar Groening, som tjenestegjorde to år i Auschwitz med å sortere fremmed valuta. Som tysk arbeider i Storbritannia etter krigen var han medlem av sangkoret. De dro på turne i Skottland og Midt-England. Kamera streifet en kirke han trolig hadde sunget i. Mange kirker. At SS-mannen fra Auschwitz sto og sang i en engelsk/skotsk kirke bare et par år etter krigens slutt, er ikke fattbart.

Ved siden av den historiske rekonstruksjonen i farger er det de digitaliserte rekonstruksjonene som er nytt ved serien: man kan vise bilder av de ødelagte krematoriene, akkurat som de var, der de sto. Digitale bilder kan også gi en forestilling om køyeplassen per fange, og om den enorme størrelsen på leiren/e.

Men historien til menneskene er bedre i boken: de får bedre tid, til å stå frem. I filmen bryter et gammelt ansikt med historien som fortelles i historisk presens. Vi tenker i unge ansikter, og ser noe annet. Vedkommende får bare noen sekunder. I boken slipper de til, og vi kan bruke fantasien.

Der er det også plass til filmskaper Laurence Rees sine erkjennelser. De kommer bare i liten grad frem i filmen.

Boken kan absolutt anbefales. Den er nå også ute på Schibsted i Kjell Olaf Jensens oversettelse, men den er betraktlig dyrere på norsk. BBCs egen utgave foretrekkes.

Les også

-
-
-
-
-
-
-