En meget sterk artikkel av Hege Storhaug. Den slipper ikke taket så lett. Dagfinn Høybråten skryter av at de nå bruker 25 milliarder mer på trygdeordninger enn da de tiltrådte for fire år siden. Finnes det noen politikere som står til rette, og tar ansvar for de store tingene? (Når Stoltenberg møter sin fortid som fredsmekler i skikkelse av enkene fra Srebrenica, kaller han det vanvittig. Var det utenkelig at han skulle møte dem igjen?)

Film på tysk tv ikveld om Joschka Fischer, 68’eren som ble utenriksminister. Han har gjennomgått mange metamorfoser. På mange måter er hans bio en studie av min egen generasjon. Alle tidsvitnene hadde distanse og et kritisk blikk. Mest inntrykk gjorde Spiegel-reporteren som sa at Fischer er en ekte representant for sin generasjon: bak alle idalene var det alltid: ME FIRST.

Paul Berman skriver på en bio om Fischer. Det kan bli spennende. Fischer nyter å være stjerne på Berlin-scenen. Mot den amerikanske blir den liten. Tyskland er et land. Amerika er et kontinent. Europa trenger det amerikanske perspektivet for ikke å bli blendet av seg selv.

Men kveldens film var dokumentaren om armenerne. At det finnes så mye billedmateriale hadde jeg ikke trodd. Til alle som reserverer seg med at folkemordet er noe armenerne påstår, kan man si: hvorfor denne sakligheten plutselig`den er påtakelig. BBC er mer reservert/distansert nå enn for noen år siden.

1 eller 1,5 million. Det er mange mennesker. Kvinnener, barn og gamle ble skilt fra mennene. Mennene ble drept omgående. Forsvarsløse ble kvinner, barn og gamle drevet ut i den syriske ørkenen for å dø. Det var en bevisst plan.

Det var det 20. århundres første folkemord. Likevel bryr vi oss knapt om det. Rollene i stykket var det samme som ved senere folkemord: noen modige dipolomater og misjonærer som slår alarm og sender desperate bønner om hjelp hjem. Intet svar, eller irriterte. De ønsker slett ikke å blande seg inn. Andre omstendigheter gjør at forbrytelsene drukner.

I denne saken har Israel opptrådt lite ærefullt. På grunn av den nære kontakten med Tyrkia har man ignorert armenernes sak. Hva mer er: Aipac har visstnok to ganger intervenert og hindret Kongressen i å vedta ikke-bindende resolusjoner som slår fast folkemordet.

På «Sånn er livet» sender man innslag om Dalrymple og hans beskrivelse av hvordan de kristne forsvinner fra Midtøsten. Men at det skjedde gjennom et folkemord snakker man lite om.

Morderne var musliimer, ofrene var kristne. Det er faktum. Tyrkerne har ennå ikke innrømmet det. Det foruroliger mest. Hvordan er det mulig?