Danske Weekendavisen er det Morgenbladet kunne vært: En åpen, liberal avis, med Brandes og Grundtvig i bagasjen, som følger med, og er på the cutting edge: enten det gjelder Kiev eller hjemlig islam-debatt.

Det har noe med perspektiver å gjøre, og hva man velger å se. Siste nummer har en tankevekkende artikkel om den serbiske studentbevegelsen Otpor, som er blitt en eksportartikkel til østlige autoritære regimer. I Georgia heter den Kmara (nok!), i Hviterussland mZubr, i Ukraina Pora (Det er tide). På Poras hjemmeside takker man sine brødre i ånden, her finnes også en albansk avlegger: Mjaft! (Nok).

Det er perspektiver over denne studentbevegelsen. Det skjer uten at vi hører om det. For meg virker det som en fortsettelse av det beste ved Paris ’68: en frihets-og opprørstrang, en tro på at vanlige mennesker kan endre historien. De symboliserer også et annet Europa enn Brussel. EU er i ferd med å bygge en europeisk identitet uten folkelig begeistring, entusiasme, enn si identitet. Samtidig som tre kontinentale makter kjører sololøp i forhold til USA.

Menneskene i Kievs gater er et pust av den frihetslengsel som rev Muren. Det kan være at utgangen i Kiev kan komme til å bestemme mer over vår fremtid enn vi er klar over. Europa trenger impulsene fra frihetskampen i Øst. Politikerne i Old Europe har den samme slitne, business as usual-holdningens om får folk til å trekke på skuldrene. Det finnes ingen visjoner for et samlet Europa. De franske vil vi betakke oss for.

Etter valget i USA var det flere som pekte på at den nye høyrealliansen mot terror består av Putin, Sharon og Bush. Dette er feil. USA markerte at det ikke godtok sentraliseringen som fulgte Beslan-aksjonen.

Det finnes en slik slavisk-ortodoks reaksjon: Fra Minsk, til Moskva, og Beograd: den er mafiastyrt og rasistisk. Dette er en allianse som virkelig er i stand til å fremprovosere terrorister, hvis det ikke rekker å drepe alle først.

Denne slaviske reaksjonen representerer noe av det verste ved slavisk kultur. De gjenværende sjefene i Yukos flyktet forrige uke til Vesten. De frykter for sine liv. Gazprom, verdens største gasselskap, vil legge inn bud på juvelen i Yukos. Da holder andre seg unna. I Ukraina ble et enormt stålverk i Donetsk privatisert: det finnes to dominerende oligarker i Ukraina, og en av dem fikk tilslaget for 800 millioner $. Utenlandske interessenter var villig til å gi mye mer. Det sier noe om verdiene.

Det er samme mentaliteten som i Milosevic’s Serbia. Regimet ville lage 41 valglokaler inne på russisk side av grensen. Samtidig ville de forkaste 150.000 forhåndsstemmer for Jusjtsjenko, av tekniske grunner. Begge deler ble avslått av Høyesterett.

Det er tablåer som disse som får blodet til å rulle litt raskere. Dette angår oss. Ukrainerne er blitt sløve av sovjetisk despoti og mafiavelde. Nå vil de ikke gå glipp av en historisk sjanse. Befolkningen i øst representerer en tredel av befolkningen. Er noen i tvil om hva som vil være best for Ukraina og Europa?

Kanskje grunnen til at vi hører så lite om studentbevegelsen er at den støttes av George Soros Open Society Foundation?

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.