To autoritære ledere er i ferd med å forlate verden: Fidel Castro og Yasser Arafat. De har en del til felles: de springer ut av noe av den samme tidsepoken og ideologien: venstreradikal, frigjøringsideologi, hvor vekten er på revolusjonær kamp, ikke hvordan man skaper et godt samfunn for vanlige mennesker. Derfor er det mange som kommer til å sukke lettet når de er borte.

Borte? Legene til Fidel sier han kommer til å leve til han er 140 år. Det er strengt forbudt, tabu, innen denne venstreradikale frigjøringskrigstradisjonen å snakke om lederens død. De har overtatt mye av kristen gjenoppstandeleseslære: lederen lever til evig tid.

Det begynte med Lenin: Lenin lever, har levd, og vil alltid leve. Dette var ikke søt propaganda. Det var en trosartikkel i den bolsjevikiske verden. Og den rommer noe av det essensielle ved systemet de bygget på. Parallellene til Førerstaten er klare: de er karismatiske ledere, med inkarnerer sitt folks kamp, akkurat som Jesus legemliggjorde menneskets lodd på jorden.

Det er klare religiøse trekk ved lederkulten. Men det kan aldri innrømmes selvfølgelig, og her kommer vi inn på dobbeltheten i systemet. Det blir derfor en kvasireligiøsitet: aldri forløst, men tvangsmessig, som langsomt bryter ned samfunnet, for ideologien er på overflaten rasjonalistisk. Man får ikke lov å si at man tilber Lenin, Fidel eller Arafat, selv om det hadde vært enklere for undersåttene.

Det mest frastøtende ved personkulten er den liksom-naturalness; man later som om lederne har en vanlig historisk storhet, som de har gjort seg fortjent til, mens de i virkeligheten i stor grad støtter seg på sikkerhetstjenester.

Fordi deres styre bygger på hykler kan de aldri gå av. Deres død blir traumatisk, og må unngås for enhver pris. Derfor lyves det om sykdom og alder. En behøver ikke lure på hva disse lederne hadde gjort hvis stamcelleforskningen var kommet lenger.

Et menneskeliv uten døden som sikker utgang ville bety helvete på jord. Aksept av døden er et tegn på kultur. Den sosialistiske tilbøyeligheten til å dyrke mennesket og unngå døden, sier noe vesentlig om sosialismen, og hvorfor den feilet. Den regner ikke med de metafysiske sannheter. Den regner ikke med Gud, og i dette ligger dens største hybris. Det ga en vammelhet og et hykleri til prosjektetet, for man tok de store ordene og vred på dem, og gjorde dem til noe annet. Det ble en dissonans som det menneskelige hjerte ikke kan leve med over tid. For det søker sannheten.