Å dø mett av dage er naturens lov. Men i Norge ser det ikke ut som man lenger innser det. Jeg er ikke sikker på om det er et sunnhetstegn.

Dagsrevyen viet igår de 10 – ti – første minuttene av den nasjonale nyhetssendingen til at Erik Bye er død. Det var viktigere enn noe annet. Superlativene haglet. Tapet virket nesten ikke til å bære. Han var en av de største på mange områder.

Dette er med respekt å melde føleri, sentimentalitet, og en selvdyrking som er usmakelig. Den sier en del om hvor vi befinner oss: Annerledeslandet, hvor heller ikke døden regjerer.

Man gråter og glorifiserer en mann som døde en naturlig død i høy alder, som om dette skulle nesten reversere døden, bare vi roser ham nok. Dette er sykt. Erik Bye var et talentfullt menneske. Han fikk gjort mye, og var en veteran innen Tv-mediet. Han hadde visse talenter innen visetradisjonen, men å sidestille ham med Evert Taube som en av Nordens to høvdinger, høres å være helt på siden. Som person skal han ha vært raus. Det er også andre historier, som ikke er så flatterende. Men la de ligge. Men biografien igår var larger than life. Det var Bye ikke.

Den første gang jeg registrerte denne sykelige sorgen over at et gammelt menneske dør, var da Einar Gerhardsen gikk bort. Da gikk tabloidene amok. Jeg husker bildet av Gerhardsens hender på VGs forside.

Andre gang var da kong Olav V døde. Jeg fikk nyheten på en merkelig måte: jeg befant meg i bomberommet på Hotel Hilton i Jerusalem, sammen med en gruppe skandinaver som ville vise solidaritet med Israel, som var truet av Saddams raketter. Dette var da Golf-krigen begynte. Det sto en teleks i bomberommet, og der, blant meldingene om at bombingen av Bagdad hadde begynt, kom en melding om at the king of Norway was deceased. Det fortonte seg som mindre viktig når man kanskje kunne bli utsatt for gassangrep. Olavs død kom i bakgrunnen til jeg kom hjem.

Men da jeg så Slottsplassen skjønte jeg at kongens død hadde overskygget krigen. Havet av lys og siste hilsener. Det var rørende og foruroligende på samme tid. En nasjon som synes det nærmest er uopprettelig at en gammel mann dør? Han hadde gjort sin jobb og gjort den vel. Sønnen sto klar til å overta. Var det ikke den mest naturlige ting av verden? Det er nesten så man får inntrykk av at dagens samfunn ønsker å outlaw Death. Det er ikke bra, og har dype politiske implikasjoner.

Les også

-
-
-
-
-
-
-