Da jeg gikk på Kunst- og håndverks­skolen (maler­linjen), fikk jeg tilbud om en spesiell sommerjobb. En av lærerne på linjen drev et firma som restaurerte gamle vegg­dekorasjon­er og utsmykninger, og denne sommeren hadde de fått i oppdrag å pusse opp spise­salen på Det kongelige slott. I den anledning trengte de en neve­nyttig og farge­sikker lærling. Jeg husker ikke så mye av selve jobb­utfordring­ene, men de korte røyke­pausene med kong Olav ble sittende i erindringen.

Kongen hadde tydeligvis behov for et lite friminutt nå og da. Han trengte en stille stund med sin Teddy. Det ga raskt uttelling, kongen fikk blikk for de nære omgivelser, det vil si meg, som puslet med en vegg­dekorasjon like ved døren. Det var kongen som åpnet for «dialog». Han spurte hva jeg gjorde og hvordan det skulle bli. Da jeg svarte og forklarte, behandlet jeg ham som et vanlig menneske. Jeg ante ikke hvilke formelle tiltale­former som ble brukt overfor kongelige, men min Fredrikstad-dialekt fungerte tydeligvis positivt.

Kong Olav kom jevnlig på besøk med sin Teddy og småpratet litt med meg. Selv om jeg var ung og respekt­full, holdt jeg meg til min Fredrikstad-dialekt. På den tiden var den også mest autentisk. I løpet av de korte samtalene merket jeg at kongen slappet av og ble mer som en normal ansatt i huset. Den formelle stivheten forsvant, som om Teddy-en og min hverdags­lige væremåte skapte en atmosfære av felles «likeverd».

Etter hvert slappet også jeg av. Særlig etter at jeg dro frem min første og eneste Dunhill-pipe. Du verden for en flott pipeform og polering, sa kongen. Han kjente til pipe­merket, men ble aldri noen pipe­røyker. Nå kunne jeg ikke røyke innenfor Slottets vegger, det var ikke tillatt i jobben, men jeg kunne jo patte på pipen, som en solidarisk gest. Det synes kongen var morsomt, og blåste noen ringer ut i luften.

En dag vi begge var i vår avslappende røyke­modus, spurte kongen meg om hvorfor jeg røykte pipe. Jo, faren min røykte pipe, svarte jeg, men det var først under et opphold på en folkehøyskole i Danmark at jeg ble pipe­frelst. Alle røykte her, enten det var gutter, jenter eller lærere. Jeg så til og med jenter som røykte pipe. Siden det het folke­høyskole, tenkte jeg at det dreide seg om en folkerøyk-kultur, med det formål å skape like­stilling og vennskap. Siden den gang har jeg røykt pipe.

Kongen likte denne historien. Han satte i det hele tatt pris på at jeg fortalte om meg selv, og det helt uten å ha konge-­angst. Akkurat denne tilstanden med Teddy-røyk, pipe­patting og småprat fremhevet kongen ved vårt siste treff. Selv om vi var ulike i status og alder, fant vi allikevel tonen i en slags gjensidig respekt. Siden det var sommer og ferietid, skulle nok konge­familien til Bloksberg på Hankø, der de hadde sin sommerlige residens.

Nå i det siste har jeg tenkt mye på dette røyke­felles­skapet, særlig med henblikk på de personlige krisene i konge­familien, skjønt kong Olav for lengst har dratt til de evige jaktmarker. På en måte har jeg ikke lenger noen referanse­punkter i dagens konge­familie, ingen Teddy-røkende konge som er lydhør for en rojal undersått med fortsatt røykebehov og kunstneriske ambisjoner.

Dagens problemer i konge­familien har sikkert sine grunner. På et vis er de bare vanlige mennesker, men samtidig utpekte til gradvis å styre konge­dømmet etter både moralske og politiske prinsipper. Kort sagt: historiske tradisjoner som ikke gir særlig slingrings­monn for personlig livsstil. Uansett håper jeg at dagens konge­familie kan komme kurert ut av krisene. Kanskje en Teddy i lag med folkelige rojalister vil gjøre under­verker.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!

Kjøp bøker fra Document Forlag her!