Så langt i livet har jeg prosessert alle endringer som har skjedd i samfunn og politikk siden jeg var barn. Noen av endringene har resultert i dyp sorg, andre har gitt meg glede, og jeg har ofte vært sint. Det var ikke før de gikk løs på naturlovene jeg kjente at grensen var nådd.

17. mai

Jeg vokste opp i en familie som var sterkt preget av krigstraumer. Av den grunn var 17. mai den aller viktigste dagen i året. Vi deltok på samtlige arrangementer. Bestemoren min begynte å gråte allerede ved lyden av det første trommeslaget under flaggheisingen grytidlig om morgenen. Tårene kom delvis av glede fordi vi hadde frihet, men også av fortvilelse for alt som gikk tapt de fem årene Norge var okkupert av nazistene. Aller fremst under maiblomsten som var festet til jakkeslaget på blazeren til oss ungene, banket hjertet for fedrelandet. Vi hadde øvd og øvd på å marsjere i tog og føre flagget med ære.

Olje-eventyret

En meget betydelig del av Norges familier bodde i trange leiligheter med utedo i bakgården da jeg var barn. Olja, trygdelovene, lov om sosiale tjenester og annet som vi i dag kjenner som byggingen av Velferds-Norge, gjorde at familielivet mitt avanserte til husbankhus på hele 98 kvm nesten over natten. Innendørs bad og tre soverom, pluss telefon i entreen, var en luksus som ikke var til å fatte. Vi kunne velge og vrake i jobber. Inntekten rakk til levekostnader og ferieturer utenlands attpå.

Propagandaløgner og konspirasjonsteoretikere

Faren min var kjent som en konspirasjonsteoretiker allerede på 1960-tallet. Skjønt den merkelappen var en hersketeknikk som ikke var funnet opp ennå. Han var flyktning i Sverige under krigen og fikk avskjed på grått papir fra militæret da han nektet å mishandle tyskertøser på Egertorget to dager etter hjemkomsten til Norge. Krigsårene hadde gjort ham fryktløs i bruk av ytringsfriheten. Det gjaldt for eksempel at han var overbevist om at CIA sto bak drapet på Kennedy i 1963. Han var ihuga motstander av EF og ble tvangsinnlagt i psykiatrien med paranoia-diagnose fordi han sa høyt at han ble forfulgt av myndighetene. Skaden var blitt uopprettelig da Lund-kommisjonen ga ham rett. Han har vært død i mange år nå når det viser seg at han hadde rett om attentatet på Kennedy også.

Løgner i offentligheten skapte en kløft mellom min egen far og meg, for jeg visste ikke hva jeg skulle tro. Det er grunnen til at dagens massive propaganda kan gjøre at jeg kjenner på et avsindig sinne.

Grensen er nådd

«La dem holde på», pleide moren min å si når jeg var opprørt over at politiske beslutninger som åpenbart ville få alvorlige følger for Norge ble rosemalt i pressen. Propaganda er tross alt en industri som gir mat på bordet til mange tusen mennesker, så jeg kunne nesten slå meg til ro med det. Helt til nå.

Det er naturlovene som både har gitt meg solid grunn under føttene og gjort det mulig å «la dem holde på.» Jeg vet ikke hvem «de» er, men aktørene som har steget på toget deres, er høyst synlige, og dessverre det vi kaller «toneangivende». Urovekkende mange av dem er nordmenn i høye stillinger.

De forvrenger biologien om kjønn, hvordan virus oppfører seg, og ikke minst fotosyntesen.

Forsøkene på å destruere naturlovene har ikke rokket ved fundamentet mitt, men det uroer meg voldsomt at det er mange som biter på, inkludert innen min egen familie.

Bare for å ha sagt det: Menn kan aldri bli kvinner. Virus muterer så raskt at det ikke er mulig å lage en effektiv vaksine under utbrudd. Fotosyntesen er virkelig og sørger for at CO2- nivået er perfekt for å gi plantelivet næringen det trenger. Det finnes ingen klimakrise, covid-vaksine eller «kvinner» med mannlige kromosomer.

Den nye verdensordenen er på kollisjonskurs med naturlovene. I psykiatrien kaller man den type vrangforestillinger for virkelighetsbrudd og stiller følgende diagnose: psykose.

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.