Kommentar

En stor mann er død. Milosz’ bortgang er en påminnelse om at det snart ikke er noen en kan beundre i den dypere betydning: å bli sterkere i troen. De fleste vet kanskje ikke at troen er mulig engang, men bærer heller på en skam der troen skulle være?

Hva er den troen? Det er et helt liv et vitnesbyrd om. Det gjelder om å være tro mot noe. (Det var noe søkende mennesker i det sovjetiske imperiet lærte, truet som de var av et system som var en fiende av all ånd.) Og hva kan det komme av at det snart ikke er noen i Vesten som kan snakke om ånd slik Milosz gjorde?

Det er som Vaclav Havel også sa: Du må bevise det, forsøke å leve et liv i sannhet.

Det er en egen spiritualitet i øst. Du fornemmer den i filmene til Kieslowski og Tarkovskij. Det vi tror på, har også med sansing å gjøre.

Milosz var tro mot barndommens opplevelser og inntrykk, mot Heimat. Natur, kultur og mennesker utgjør en enhet som former deg i tidlig alder, bestemmer din karakter.

Vi har noe å lære av disse østeuropeerne, som forsvarte Europa mot barbariet fra øst, lenge før bolsjevikene. Universitetet i Vilnius ble opprettet et par hundre år før Oslo fikk sitt.

Milosz ble født i 1911. Han studerte jus i Vilnius, hadde et opphold i Paris hos sin onkel Oskar, som også skrev poesi.

Som barn var han interessert i naturvitenskap. Noe av den interessen gjenfinnes i billedrikdommen i diktene, i hans opptatthet av dyr og natur.

I mellomkrigstiden tilhørte Milosz en gruppe modernister som følte at det vestlige verdisystem sto foran et sammenbrudd. Milosz skulle få oppleve det på kroppen. Han var i Warszawa under krigen. Arbeidet for radioen og hjemmefronten samtidig.

Ett av hans mest kjente dikt er skrevet om ødeleggelsen av Warszawa-ghettoen. Om hvordan pariserhjulet på sirkuset snurret rundt og folk danset mens flammetungene slikket på den andre siden av muren. På slutten av et av disse diktene skriver han at han, «en jøde fra det nye testamente», ikke er verdig å bli gjenkjent av det hellige.

Etter krigen ble Milosz diplomat i Paris, og hoppet av i 1951. Han spurte, av alle, Albert Einstein til råds, og Einstein kan ikke ha visst mye om kommunismen: Han rådet Milosz til å dra tilbake til Polen.

Noen år senere skrev Milosz «The captive mind» (på norsk: «Det trellbundne sinn»), som er noe av det beste som er skrevet om den forhekselsen sovjetkommunismen kastet over folks sinn. De intellektuelle overga seg frivillig. Omvendelsen gikk i stadier, men hvis man først lot seg friste, var man solgt. Milosz sammenlignet det med en science fiction-roman der folk spiser en pille som heter Murtibing, og blir helt annerledes. Sovjetkommunismen var en murtibing. Få i Vesten ønsket å forstå denne dimensjonen ved kommunismen. Like lite som de ønsker å forstå den makt islam utøver idag. Når jeg velger å sammenligne, er det ikke for å drive billig propaganda, men fordi de fleste muslimer som ytrer seg, opererer med det samme tautologiske system som kommunistene. Tautologi vil si selvrefererende. Jeg har ennå til gode å se en muslimsk intellektuell ytre seg etter de samme kritierier for selvransakelse og overprøving av standpunkter som vi betrakter som en selvfølge.

Jeg hadde gleden av å møte Milosz da han var i Oslo og bodde på Grand Hotel, det var i den tiden da Solidaritet kjempet om makten i Polen, og Milosz var mer opptatt av å snakke med polakker i Oslo. Men vi tilbrakte noen minutter ved frokostbordet. Milosz var ingen forfinet vesteuropeer. Han slafset i seg bacon og egg som en polsk bonde, hvilket han i og for seg var.
Jeg fortalte ham at vi ønsket å utgi «Witness of Poetry», og han lyttet høflig.

Boken kom ut, og det gleder meg å se at den er nevnt i nekrologene.

Milosz forlot Frankrike, fordi han følte at han aldri ville bli godtatt av de innfødte. Han tok et professorat i California, og ble et stort navn i USA. Jeg var ikke klar over at han dro hjem igjen og slo seg ned i Kraków, hvor han døde, 93 år gammel.

Milosz hadde en helt egen evne til å skrive om død og tiden som tar slutt, skjønnheten og det forgjengelige. Ord vi nesten har sluttet å bruke.

ENCOUNTER

We were riding through frozen fields in a wagon at dawn.

A red wing rose in the darkness.

And suddenly a hare ran across the road.

One of us pointed to it with his hand.

That was long ago. Today neither of them is alive,

Not the hare, nor the man who made the gesture.

O my love, where are they, where are they going

The flash of a hand, streak of movement, rustle of pebbles.

I ask not out of sorrow, but in wonder.

Vilnius, 1936

Translated by Czeslaw Milosz and Lillian Vallee

Interesserte vil finne en rekke bøker av Milosz på svensk og engelsk. Personlig har jeg hatt stor glede av essayene.

Nekrologen i NYTimes er grundig, respektfull og sier noe om Milosz’ betydning i USA. Guardians derimot er på et helt annet nivå, til tross for at den er skrevet av en landsmann. Her brukes adjektiver som «petulant», uten humor, og «jaundiced». Jeg lurte et øyeblikk på om det var sider ved Milosz jeg ikke kjente, helt til jeg leste den amerikanske.

Les også

Det viktigste er glemt -
-
-
-
-
-
-

Mest lest

Les også