Akkurat som de russiske nihilistene i annen halvdel av 1800-tallet påkaller vår interesse, burde skjebnen til noen av dagens terrorister gjøre det. Livet til Mustafa Abdel-Qader Abed al-Ansari er en gåte. Han var en av de fire som angrep ABB Lummus i den saudiarabiske havnebyen Yanbu 1. mai, hvor fem ansatte ble drept. Selv døde også al-Ansari, bare 33 år gammel.

Men hvem kunne tro at dette var den samme vennlige saudiarabieren som Oxford University-bibliotekaren Jane Tienne traff i England i 1995? Hun kunne selv ikke fatte det da hun fikk høre om hans voldsomme død. Var dette den mannen hun giftet seg med?

«Something must have happened in the eight years after we were married for him to do such a thing,» she said. «He was not a violent person.»

Al-Ansari trengte en engelsklærer. Tienne hadde levd i Saudi-Arabia og forsto hans problemer med å lære språket.

«He was 24, polite, civilised and someone who applied himself and was keen to learn English.

«I like politeness in people and he was always very decent in his behaviour.

Han lurer på hvorfor hun ikke er gift, og hun svarer at det er fordi hun har hatt 22 år med dårlig ekteskap. Han frir til henne, flere ganger, og av en eller annen grunn svarer hun til slutt ja. De er gift bare noen måneder. Det var en stor feiltakelse. Tienne var 56. For stor avstand i alder og kultur.

Men dette var mannen som ni år senere opptrer som leder for et terrorangrep mot et vestlig selskap, og drar den amerikanske ingeniøren etter bilen som et trofe, eller jaktbytte, for å fornedre det i støvet. Det minner om Djenghis Khan.

Noen burde se på disse mennenes liv. De har levd i Vesten, og noe gjør at de tar fullstendig avstand, og blir ekstreme. Ikke bare religiøst troende, men slik at de må dø i kamp, mot Vesten og mot yahaliya-herskerne i Saudi-Arabia, og andre arabiske land.

Det gjør meg urolig. Hvor betryggende det hadde vært om denne lederen hadde vært en galning fra ørkenen. Men det er sønn av en direktør, bereist, som ikke kunne reise tilbake til Saudi-Arabia den gangen på midten av 90-tallet fordi han mislikte kongehuset så sterkt. Det er mye å mislike det for.

Så skjer det noe som gjør at han gjennomgår en voldsom radikalisering, som munner ut i konfrontasjon med våpen i hånd, og ingen «clean krig», men bestialske drap, akkurat som GIA drev i Algerie, der poenget så ut til å være en mest mulig ydmykende, forferdelig død. Som nytelse, offerhandling, skremsel til omverdenen.

Akkurat som Atta og Hamburg-gjengen, de gjennomgikk den samme bevegelsen fra liv i Vesten og retur til røttene, eller snarere utopien, den totalitære lengsel. Absolutt renhet, gjennom blod.

Det går igjen i retorikken, blodmystikken, og langt fra å føle avsky, burde vi interessere oss for det. Når det avlegges blodige «vitnesbyrd», i form av det ultimate offer, hver eneste dag: Bare denne uken, i Karachi mot en shia-moskee, i Bagdad, i Gaza, eller ved at andre betaler prisen, som Nick Berg.

Abu Ghraib er som bensin på dette bålet. Får det til å flamme enda høyere, og mediene kommer til å holde det ved like, og samtidig spørre i liksom-god tro om dette er en spiral, som begge parter er fanget i. Helt til det skjer noe som er så forferdelig at ingen vil høre på den type tilskuersnakk lenger. De som gjør det vil bli kjeppjaget. OL i Athen vil være det optimale mål, eller fotball-EM. Full media-play.

I was a fool, says librarian who married a terrorist
By John Shaw
(Filed: 08/05/2004)

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂