Kommentar

En skolebuss ble truffet av bombene i Basra: Bodies of schoolgirls were burning inside the bus. Iraqis helped pick up bodies of victims as ambulances wailed to the scene.

Spørsmålet som ikke kommer til å bli stilt: De samme stemmene som skriker opp om at amerikanerne dreper kvinner og barn i Fallujah, protesterer ikke når skolebarn stekes levende i Basra.

Det er et utslag av en spesiell form for sentimentalitet, som går utmerket sammen med grenseløs brutalitet. Vi ser den i Gaza, pisket frem av Hamas, og i Irak, hvor den inspireres av Saddams vold og islamistenes.

Det tause flertall i Irak, de som fremfor alt ønsker seg en fremtid, trekker seg tilbake i frykt og horror. De styrter ikke frem såfort de ser en mikrofon. Det gjør hysterikere og voldsmenn, og journalister som Sigurd Falchenberg Mikkelsen fra NRK tar velvillig mot.

I et voldelig miljø vil voldsmenn ha et fortrinn. Den lovlige makten har handikap. Det er en psykologisk maktkamp, hvor amerikanerne er på prøve. Viser de seg svake har de tapt.

Uansett hva USA foretar seg vil de bli fordømt: Viser de tilbakeholdenhet og situasjonen kommer ut av kontroll, vil de få skylden for det også.

Det har vært nære på de siste ukene, ifølge John F. Burns:

Many Iraqis, and even some American officials, have wondered at the worst moments whether the troops here would lose control.

Ayatollah Sistani er i en enda vanskeligere posisjon enn amerikanerne. Han har ingen fysiske maktmidler av betydning. Kun den åndelige autoriteten. Går det galt ryker muligheten for en fredelig overtakelse av makten etter 30. juni.

Amerikanerne har krevd avvæpning av opprørerne i Fallujah. Det har lokale ledere ikke myndighet til å innfri. Det meldes nå at 35 opprørere har gått til angrep på amerikanerne utenfor byen.

Det er grunn til å frykte at våpenhviler er midlertidige, og at motstanderen kun kan nedkjempes fysisk.

Blasts Hit During Rush Hour: School Bus Destroyed in Attack
By JOHN F. BURNS
and CHRISTINE HAUSER

Published: April 21, 2004