Erling Lægreid hadde trommet sammen et stjernelag i Søndagsavisen idag: Lodgaard, Galtung og Stanghelle. De to første snakker som om det er USA som er fienden, ikke Al Qaida. De benytter en terminologi som plasserer dem på samme akse som bin Laden.

Det er et spørsmål om hvor mye en skal bry seg med alt som sies og skrives. En får til slutt ikke gjort annet, og man kan lett høres ut som et hakk i plata. Men det kan være nødvendig å påpeke noen grunnleggende premisser. Jeg tror folk flest kanskje ikke er klar over hva som ligger implisitt i det som sies. Stikkordet er MOTSTANDSKAMP. Mot hvem? USA naturligvis. Pre-911 kunne dette ha en mild variant: Det var ikke bra for verden at den var blitt uni-polar. Man trengte en motvekt. Det var god latin å si dette enten man var fransk eller medlem av det norske Arbeiderpartiet.

Men etter 911 får ordet en helt annen klang. Det har hittil vært en avgrunn mellom Al-Qaida og stemmene som er kritiske/fiendtlige til USA. Men nå aner vi at avstanden er blitt mindre. To ting har bidratt til dette: Irak er by far den største: Store deler av mediene er enten kritiske eller fiendtlige til USAs engasjement. Derfra til å overdrive opprørerne, og kalle dem motstandfolk er ikke veien lang til å «forstå» motstanden. Man forsterker det ved f.eks. systematisk å snakke om okkupasjonen.

Det andre er det politiske utspillet etter Madrid M-11. For første gang har Al-Qaida grepet direkte inn i den politiske prosessen. Dette ble enda tydeligere da Osama bin Laden kom med sitt utspill om våpenhvile til alle unntatt Israel og USA.

Galtung snakket om at USA har intervenert 70 ganger siden 1945, og drept 17-17 millioner mennesker. Hitler drepte 11 millioner, sa han.

USA er m.a.o. verre enn Hitler hva skade angår. Men også Lodgaard snakket om motstandskamp, og sa Clinton var farligere enn Bush, som er mest militær. Clinton brukte hele registeret me diplomatiske, politiske midler, som ikke utløste noen motstand, sa Lodgaard.

Særlig Galtung veltet seg i apokalyptiske visioner om hva USA og Israel kan vente seg. Han elsker å spille dommedagasprofet.

Med denne moralske vreden og skråsikre overbevisningen om hvor farlig USA er, ender man lett opp i selskap man kanskje ikke hadde forestilt seg i utgangspunktet. I ML-jargong snakket man om hvem man «objektivt» tjente. Herrene Galtung og Lodgaard har en retorikk som «objektivt» setter dem på parti med Al-Qaida, siden de står for den mest militante motstanden mot USA.