Jeg legger meg med Espen Barth Eides stemme i ørene, og når jeg slår på radioen litt før 07 er det det første jeg hører. Trenger det norske folk en farsfigur, som kan berolige og fortelle hva som skjer?
NRK tror åpenbart det. Når krisen oppstår faller de tilbake til forestillingene om at vi trenger autoriteter. NRK er vokterne som forteller oss hva som skjer og Barth Eide og hans like er beskytterne som forklarer hvorfor. Men dette har ikke noe med moderne nyhetsjournalistikk å gjøre. Det er den sosialdemokratiske formyndertanken som alltid vet best og vil ha kontroll. For min egen del vil jeg heller ha Brynjar Lia som kan arabisk og dermed et helt annet kildetilfang enn Barth Eide.
For hva er det Barth Eide sier: At det skal bli interessant å se hvilken linje Spania legger seg på: om de velger den amerikanske veien med Guantanamo, eller den europeiske som bygger på politisamarbeid over landegrensene, respekt for menneskerettigheter og opptatthet av terrorens årsaker.
Barth Eide blottlegger at han bare tenker med hodet, og at han er mer politiker enn fagmann. De politiske føringene består, og de dikterer at Europa løser terroren på en annen måte. Men det forutsetter at befolkningen kan holdes i ro.
Det ble sagt i går, også av Eide: At Al-Qaida har åpnet en ny front i Europa. Terroren har kommet hit. Spanske aviser har døpt dagen til M11. Men hvorfor da disse reservasjonene, denne matter-of-fact holdningen. Hvis terroren har kommet til Europa, gjelder det vel også oss? Eller? Spørsmålet som ikke ble stilt var: Hva gjør vi?
Jeg får en følelse av at eliten, enten det er eksperter eller politikere, regjering, ikke aner hva de skal gjøre. I 2,5 år har de i stadig sterkere grad latt som dette er amerikanernes problem. Nå får de det midt i fleisen.
Hvis det eksploderer ti bomber på togene inn til en hovedstad i rushtrafikken, og alle kan se at de er plantet med overlegg for å drepe flest mulig, så kan folk som Barth Eide snakke til de blir blå: Folk vil kreve handling. De krever øyeblikkelige sikkerhetstiltak, men også mer langsiktige, i form av lover og bestemmelser. De vil kreve at alt må bli gjort for å hindre terrorister å operere på deres territorium: De vil også rette søkelyset mot lojaliteten til landets muslimer.
Den ekspert eller kommentator som begynner å snakke om menneskerettigheter først, vil få beskjed om å skjerpe seg. Hvilke rettigheter folk vil vektlegge: sikkerhet og trygghet fremfor f.eks. anonymitet i det offentlige rom, vil folk selv bestemme over. Den som er opptatt av at tiltakene ikke må gå ut over f.eks. muslimer, vil også bli avfeid.
Det er slik demokratiet virker. En kløft mellom en liksom-liberal elite og folket er idag merkbar i disse spørsmålene.
En slik terroraksjon vil uvegerlig sette søkelyset mot muslimene, og reise spørsmålet om de har foretatt en tilstrekkelig avgrensning mot terror. Det er ikke til å komme forbi at det finnes miljøer i de fleste europeiske land som har en åpen flanke mot fundamentalisme, og endog terror, så lenge det ikke rammer dem selv.
Når terroren kommere til samfunn hvor muslimene lever, vil bli nødt for å velge. Deres parallelle univers blir ikke så lett å opprettholde.