Utspillet fra Vegard Velle (Internasjonale Sosialister) i jula om at fredsbevegelsen må støtte selvmordsaksjoner har flere interessante sider: Det får fram hvilke syn som finnes i fredsbevegelsen, og ikke minst hvor relativt bevegelsens medlemmer forholder seg til folkeretten når det kommer til egne sympatier.

Det jeg tidligere har kalt formalisme; en overflatisk opptatthet av hva som på papiret er riktig eller galt; handler åpenbart også om relativisme: Det som gjelder for dem vi ikke liker, gjelder ikke nødvendigvis for dem vi støtter. Ingrid Fiskå i Sosialistisk Ungdom sier i dag i Klassekampen at støtte til selvmordsangrep avhenger av at man vet hvem som utfører angrepene.
Fiskå mener at fredsbevegelsen ikke kan gi uforbeholden støtte til noe man ikke vet hva er. Men hun kaller selvmordsaksjoner legitime, selv om det å bruke sivile som mål klart er i strid med regelverk som fredsbevegelsen ellers påberoper i tide og utide og nærmest baserer sin eksistens på.

Ingrid Fiskaa mener imidlertid militære virkemidler er legitime slik situasjonen er i Irak nå.
– Selvmordsbombere er et av de virkemidlene de har til rådighet. Men det er ikke sagt at fordi et virkemiddel er legitimt skal det nødvendigvis ha støtte fra fredsbevegelsen i Norge, mener hun. (sitat fra Klassekampen)

Andre ser at Velles utspilll undergraver troverdigheten til fredsbevegelsen og har tatt sterkt avstand fra det. Men Velles klavertramp får samtidig fram dobbeltheten i fredsbevegelsens syn som så langt har vært å tie stille. Har noen tilsluttet fredsbevegelsen noen gang tatt utvetydig avstand fra selvmordsterroren mot sivile i Irak eller fra palestinsk side? Det å tie stille er også en indirekte støtte til en form for krigføring som først og fremst rammer sivilbefolkningen og non-combatants. Vegard Velle vil gå enda et steg lenger, og han påsto i Dagsnytt 18 i romjula at han har fått en rekke støtterklæringer.