Kommentar

Historien rundt bakvaskelsen av Åsne Seierstad er en historie om tilstanden i norsk presse – både hva gjelder måten man behandler kolleger og andre på, hvordan klan- og klikkvesenet fungerer, og hvilken feighet som råder. Hemmeligholdet rundt det «interne notatet» er nesten hysterisk. Noen er fryktelig redde for at det skal bli kjent hva som faktisk ble skrevet om Åsne. Hvem er redde for å miste jobben?

Ikke en gang mannen som først omtalte svertingen, BTs kulturredaktør Jan Nyberg, vil offentliggjøre innholdet i brevet eller brevene han fikk lese – dernest sier Åsne selv at hun vil at saken skal dø hen fortest mulig. Åsne vil ha fred til å skrive bok om Irak, og hun er vel lei etter krangelen med bokhandleren fra Kabul.

Hvordan kunne juryen la seg påvirke av svertingen, og hvordan kunne det ha seg at ingen undersøkte påstandene? Personer som Kokkvold, Viksveen og andre gir inntrykk av at det var åpenbart misunnelse som lå bak, likevel turte de ikke gi Åsne journalistprisen i 2002? NRKs nyhetsdirektør Anne Aasheim påstår nå at notatet ikke ble tillagt vekt, og at juryen fant at det ikke var noen som hadde utmerket seg spesielt det siste året:

«Jeg ba, som jeg alltid gjør i slike sammenhenger, den nærmeste leder om å bidra med en kort vurdering av de aktuelle kandidatene i NRK. Så ble gjort. Notatet ble fremlagt for juryen, men ikke tillagt noe vekt fordi vi faktisk var enige om at det ikke var noen som hadde gjort en innsats utover det ordinære i fjor».

NRKs egne, erfarne folk holdt seg unna krigssonen som Åsne gikk inn i. Den vurderingen Aasheim snakker om kan ikke ha vært tatt på solid grunn. Enten er det en ny løgn, eller så er det flere i juryen som ikke våget å si hva de mente.

Tomm Kristiansen bagatelliserer og «husker ikke». Aasheim har beviselig løyet – først visste hun ikke noe om svertingen, nå viser det seg at det var henne som la notatet fram for juryen – og hun sier også at det var henne som ba Kristiansen skrive notatet. Aasheim framtrer mer og mer som aktør. Dersom det siste er sant, er NRKs ledelse som sådan involvert i bakholdsangrepet på en journalist som på den tiden var en av deres egne. At angrepet gjelder det faktum at Åsne var en uavhengig reporter, som ikke fulgte NRKs etablerte «anti-NATO og anti-USA»-linje, skinner vel igjennom. Hun var utenfor kontroll, og hun ble en suksess.

Holdningen i NRK har hatt konsekvenser – Åsne ble påfallende lite brukt av NRK i Irak, mens svensk TV hadde daglige innslag. Uansett kvaliteten på det Åsne gjorde; det var jo opp og ned; påfallende er det at NRK så åpenbart forsøker å unngå å bruke henne. Først tenkte jeg at det var fordi hun priset seg selv for høyt, at NRK ikke ville bruke penger på henne. Nå vet vi at det var NRKs linje å unngå Åsne, av personlige og politiske grunner, antagelig.

NJs klubbformann i NRK, Anders Børringbo, har forsøkt å rette opp litt av skaden. Han tilhører Åsnes generasjon av unge, talentfulle journalister, og har beklaget overfor Åsne på vegne av klubben. Han beklager oppførselen til Tomm Kristiansen, og egentlig til Anne Aasheim og NRK-ledelsen. Hva med Bernander, visste han ingenting om notatet?

Aasheim har alt bekreftet at hun går god for metodene, men får seg likevel til å komme med følgende vrøvl: – Ja, jeg er kjent med at det er visse motforestillinger mot Åsne i enkelte NRK-miljøer. Det er nok dessverre slik at en ung, uredd kvinne som henne lettere enn andre rammes av janteloven.
Aasheim bekrefter at Åsne ble offer for misunnelse, samtidig som hun personlig har brakt notatet til juryen. Man begynner å skjønne hvem som er mest redd for at innholdet skal komme ut.