Kommentar

Finn Skårderud er blitt husskribent i Aftenposten kultur. Idag hyller han Edward Said, den palestinske litteraten i eksil. Jeg aner lite eller ingenting om Said som litteraturforsker. Som politisk kommentator er han håpeløs.

Skårderud liker det gravende, arkeologiske. Det som er i mange lag. Som ytrer seg forskjellig etter skiftende lys og stemningsleie. Fransk film. Bergman.

Han har lest et essay der Said analyserer Freuds siste verk «Moses og monoteisme». Det er allment kjent at Freud hadde et problematisk forhold til sin jødiske arv. Skjønt meg bekjent skammet han seg aldri over at han var jøde. Det er to forskjellige ting. Det var religiøs han ikke var.

Tesen er i essayet, som Skårderud lar seg begeistre av, er kort fortalt at Freud var fascinert av at jødedommen hadde bakgrunn i Midtøstens kultur. Hva får ikke Skårderud seg til å skrive:

Freud, altså den ikke-troende jøden, er svært opptatt av at jødenes grunnlegger selv ikke var jøde. Moses var egypter. Jødedommens guddom Jahve, stammer fra arabisk monoteisme. Det jødiske har ikke oppstått av seg selv.

Dette skal liksom være humanistisk: man er åpen for påvirkning fra sine omgivelser. Bortsett fra at det bygger på en løgn. Moses var jøde. Jeg vet ikke om Skårderuds kritiske sans slutter å virke når han leser en størrelse som Said, men akkurat her er det barnelærdommen som husker best. Arabisk monoteisme flere hundre år før Kr.f.? Dette høres mildt sagt svevende og anakronistisk ut. Den arabiske monoteismen oppstår da på den arabiske halvøy med Muhammed en 1600 år senere, for å ta forsiktig i.

Hvordan går det an å rote slik? Motivet er selvfølgelig politisk. Israel rendyrker sin enhet, sin egen kultur og vil ikke erkjenne slektskap eller påvirkning. Det gjorde Freud. Israelittene trenger hans forbilde. Det er en annen jødisk tradisjon, som preges av kjettere. Skårderud gjenoppvekker Isaac Deutscher! Dette er ikke særlig spenstig. Det skjedde noe i årene 1933-1945, som gjorde at denne kulturelle surdeigen han beundrer sluttet å fungere. Og Deutscher og mange andre gikk med i dragsuget etter kommunismens fall. Det er ikke så enkelt.

Jeg mistenker at motivet er å ramme den israelske versjonen av jødedommen. De er ikke ordentlige jøder. Det er de kjetterske, motstrømsjødene i diasporaen som er det. Men sorry, Skårderud. Disse menneskene ble drept av Stalin eller Hitler. Det landet hvor den jødiske ånd og skaperkraft på ny har inngått en kreativ symbiose med kulturen er United States of America. USAs kulturelle og intellektuelle fremgang skyldes ikke i liten grad det jødiske bidraget. Det er hva Tyskland og Europa mistet. Det lar seg ikke gjenopprette. Det burde would-be europeere som Skårderud være mer opptatt av, og ikke la seg blende av Saids retorikk. Han har en høyst spesiell agenda.

Når det er sagt er det vel neppe tilfeldig at navn som Said/Skårderud og Pilger blir hyllet i den tidligere konservative avisen. Det stusselige med norsk kulturliv er at den kveles i politisk korrekthet: Said er palestiner og kritiker av imperialisme/kolonialisme. Hans orientalisme-kritikk gjengis i «Sånn er livet» som om den var opplest og vedtatt som sannhet. Vesten feiltolker alltid. Det den ser er alltid feil. Er det uttrykk for samme trend at Walid al-Kubaisi har fått Skjervheim-prisen? Den burde henge ganske høyt. Al-Kubaisi har også sagt og skrevet mye forvirrende i forbindelse med Irak-krigen. Jeg stusser. Anti-rasismen er blitt den nye ideologien for hvite liberalere. Jeg føler derfor et bestemt ubehag når noen forsøker å bruke Freud mot Israel. Til det er tragedien for stor.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også