Kommentar

Prisen for likegyldighet: mer kontroll

Politikere og samfunnet for øvrig bryr seg ikke om eksistenser av den typen som drepte Anna Lindh. De er for vanskelige og overlates til seg selv, inntil de dreper noen. Det er den brutale sannhet.

Tilfellet ville at det var den svenske utenriksministeren som ble drept. Det bringer problemet opp i dagen. Likevel kommer det ikke til å skje noe. Både fordi disse menneskene reflektererskyggesiden av en samfunnsutviklingen de selv har skapt, og fordi det vil kreve store ressurser. Verken innsikt eller penger er tilgjengelig. Det samme gjelder flyktninger med en traumatisk bakgrunn.

Derfor klinger også alle ord om det åpne samfunn nokså hule, bortsett fra at de virker ærlig ment i øyeblikket. Men de vitner om hjelpeløshet. Tomme slag i lufta. Konklusjonen må bli at vi ikke har råd til det åpne samfunn. Kontroll vil erstatte frihet.

I den mest konkrete betydning vil det åpne samfunn bestå: I retten til å bevege seg fritt i det åpne rom, dvs. ute. (innendørs er det allerede kontroll) Av og til har jeg inntrykk av at det er det man mener med uttrykket «åpne samfunn». Men prisen for at så mange galninger går løs vil være kontroll. Den digitale revolusjonen åpner for billige og omfattende løsninger.

Norden ser her ut til å være på etterskudd. I forbindelse med etterforskningen av drapet på Anna Lindh, ble det opplyst at svensk politi sjekket DNA-funn opp mot deres registeret på 2.000 prøver. 2.000! I Storbritannia har man 2 millioner prøver i kartotek. Det er de som vil ha hele befolkningen kartlagt.

Storbritannia er ofte blitt trukket fram som et land med sterke individuelle friheter. De har ikke hatt noe sentralisert ID-system. Det får de nå. Striden står bare om hvem som skal betale. Det vil være teknologisk meget avansert: med fingeravtrykk eller iris-mønster.

I Norge sitter Datatilsynet med Georg Apenes i spissen som forsvarer av de gamle friheter. Men kombinasjonen av terrortrusler og borderlinere vil fremtvinge omfattende kontroll, når det går opp for folk hvilke tekniske muligheter som foreligger.

Men vil det forebygge kriminalitet? eller vil det «bare» lette oppklaringen? Begge deler, skulle en tro. Vil ikke alle gjerne vite hvem som reiser med et fly eller en ferje? Problemet melder seg det øyeblikk man begynner å sile tilgangen til bestemte steder. Man vil opplagt stå overfor konstante dilemmaer: hensynet til enkeltindividets rettighet eller gruppens trygghet. Feilgrep og overtramp er ikke til å unngå. Debatten bør begynne nå. Problemet er overmodent.