Kommentar

Eliten må velge seg et nytt folk

En vri på Brecht-sitatet fra 1953. Det er den følelsen man får: Eliten har veldig vanskelig for å akseptere resultatet. Jeg snakker om folkeavstemningen i Sverige.

Valgdagsmålingen var helt sjokkartet. Stikk i strid med antagelsen om at Anna Lindhs død ville snu stemningen. Det gjorde det altså ikke. Det sier noe om styrken i nei’et.

Göran Persson skal ha ros. Han erkjente at det er en betydelig EU-skepsis i store deler av folket. Men andre på ja-siden var så tamme og fantasiløse at det ikke går an. De nekter rett og slett å erkjenne det kommentatorer snakker om: en stigende kløft i samfunnet mellom de som er med, og de som sliter og faller utenfor.

På den riktige siden snakkes det mest om tall og økonomi. Det er det man er bekvem med. Verdier som ikke lar seg måle i kroner og øre taler man mindre om. Den samme utviklingen er i høy grad til stede her hjemme. Opprøret i Sverige gjør at man ikke helt kan avskrive at det vil bli nei i Norge en tredje gang.

Det var interessant å høre ungdommen beskrive EU som et sentralisert gubbevelde. De oppfatter ikke at EU har noe å si dem. Det er rett og slett litt tråkigt. Det som mangler på ja-siden er visjoner. I stedet oppfattes EU som en konstruksjon for de vellykkede. Andre må bære omkostninger ved nedskjæringer, rasjonalisering osv. Samtidig stiger kravene til lønnsomhet.

Kombinasjonen av oppofrelser og tilstramming, og avsløring av enorme fallskjermer av typen Percy Barneviks 800 millioner kroner, har gjort inntrykk.

Det svenske folk er vant til å gjøre som det blir fortalt. Det er derfor historisk at det i dag sa nei til EMU.

Jeg hører at Den Danske Bank allerede varsler svakere svensk krone. Det vil bli mer av slike nyheter. Men tror eliten at folket kan piskes inn i EMU? Det blir omtrent som sovjetkommunismen, der slagordet var at folket skulle piskes inn i paradis. EU har allerede et demokratisk underskudd. Men trolig kommer man bare til å registrere det svenske nei’et med et irritert skuldertrekk i Brussel.

Kjerneproblemet er at de brede sosialdemokratiske lag i Norden ikke liker en markedsliberalisme uten kontroll og rammer. De synes ikke den makes sense, verken økonomisk eller samfunnsmessig. De frie markedskreftene er blitt hevet over kritikk for politikerne, mens folk er kritiske. There’s the rub.