Timothy Garton Ash og William Pfaff ser helt forskjellig på Storbritannia/Blairs forhold til USA. Garton Ash berømmer Blair for hans tale til Kongressen forrige torsdag. Blair er den presidenten amerikanerne gjerne skulle hatt. De beundrer ham grenseløst. Det var en stor tale. Blair har forstått at den eneste måten man kan ha innflytelse over den sårede giganten er ved å innstille seg på USA. Forsøket på resolusjon nummer to i Sikkerhetsrådet var hans verk. Likeledes kunne han tillate seg å komme med flere kritiske bemerkninger til Kongressen. Ingen andre ville ha sluppet unna med det.
William Pfaff er i en helt annen verden, og jeg trekker det fram, både fordi jeg alltid har beundret Pfaff, og fordi hans totalt annerledes syn sier en del om hvor mye verden har forandret seg. Pfaff mener Blair er i ferd med å forandre Storbritannia til USAs våpenbror og militære støttespiller. Han viser til at det nå installeres Tomahawk-cruiseraketter på atomubåtene som bare kan skytes ut med amerikansk godkjenning. Hele det britiske forsvaret geares opp mot det amerikanske. Pfaff mener Blair regelrett ofrer britiske interesser til fordel for USAs. Sterke ord. Det skjer uten at det er diskutert og lagt ut for folket. Blair er i ferd med å binde seg opp mot det som kan bli en «amerikansk nasjonal tragedie», skriver Pfaff, uten å konkretisere nærmere. Han sier i utgangspunktet at Blair var så ivrig etter å hjelpe Bush med krigen at han overdrev bevismaterialet.
Det streifer ikke Pfaff at Blair kanskje var overbevist. Men la det ligge. Det interessante er at to toneangivende kommentatorer fra samme kulturkrets har så divergerende oppfatninger på så grunnleggende spørsmål. Det kan tas til inntekt for to stemningsleier: Det ene spår død og tragedie for USA. Det andre ser invasjonen i av Irak som et rasjonelt trekk med mulige progressive fortrinn og store muligheter hvis det lykkes.