Kommentar

USA er den mektigste på planeten siden Romerriket. Likevel har det store problemer, og sliter tungt. Mange kan være fristet til å godte seg, åpenlyst eller skjult. Men tørk vekk fliret, for den neste supermakten kan være langt verre, skriver Timothy Garton Ash fra Washington.

Irak er ikke Vietnam. Irak kan minne om britenes kamp mot boerne i Sør-Afrika ved begynnelsen av det 20. århundre, skriver Garton Ash. Også den gang sto verdens mektigste militærmakt mot en forholdsvis liten gruppe. Britene vant til slutt, men med svært brutale metoder. Jeg tror ikke USA er istand til å være så brutal, skriver Garton Ash. Ord noen burde merke seg.

Iraq is America’s Boer war. Remember that after the British had declared the end of major combat operations in the summer of 1900, the Boers launched a campaign of guerrilla warfare that kept British troops on the run for another two years. The British won only by a ruthlessness of which, I’m glad to say, the democratic, squeamish and still basically anti-colonialist United States appears incapable. In the end, the British had 450,000 British and colonial troops there (compared with some 150,000 US troops in Iraq), and herded roughly a quarter of the Boer population into concentration camps, where many died.

Garton Ash bekrefter at det foregår et stemningsskifte i USA. Antallet som tviler på om Irak er verdt prisen, er stigende, og tilliten til presidenten synkende. Som en herværende 13-åring kommenterte da han så klipp fra talen i Idaho: -Dette har han sagt før.

Den økonomiske prisen for Irak blir astronomisk. En artikkel i Nytimes antyder 1000 milliarder dollar. Oljerpisen tyner amerikanske forbrukere. Spareraten er null.

Geostrategisk seiler særlig Kina opp som en utfordrer og potensiell trussel. India ser ut til å kunne bli en alliert.

Kina ufordrer allerede USA i konkuransen om olje. Det er allerede landet med verdens nest største valutareserver, penger tjent på eksport til USA og Europa!

USA ligger som nummer ni, etter Singapore!

China is now the world’s second largest energy consumer, after the United States. It also has the world’s second largest foreign currency reserves, after Japan and followed by Taiwan, South Korea and India. In the foreign reserve stakes, the US comes only ninth, after Singapore and just before Malaysia.

USA vil fremdeles kunne være på høyden, og på kort sikt kan det globale grepet kanskje til og med øke. Men det er på lånt tid. En eller flere supermakter til utfordre USA og slike maktendringer skjer gjerne med store kriger, skriver Garton Ash.

De som gliser rått over USAs mulige detronsisering, bør tenke seg om. USA har vært en mild verdensmakt.

Det finnes mennesker i Washington som forsøker å skape en ny liberal orden som skal sikre demokratiene hvis USAs makt skulle svekkes. Jeg har en følelse av at den store oljerikdommen gjør oss blinde for hvor avhengige vi er av en liberal, fungerende verdensorden.

If you are, by any chance, of that persuasion that would instinctively find this a cause for rejoicing, pause for a moment to consider two things: first, that major shifts of power between rising and falling great powers have usually been accompanied by major wars; and second, that the next top dog could be a lot worse.

So this is no time for schadenfreude. It’s a time for critical solidarity. A few far-sighted people in Washington are beginning to formulate a long-term American strategy of trying to create an international order that would protect the interests of liberal democracies even when American hyperpower has faded; and to encourage rising powers such as India and China to sign up to such an order. That is exactly what today’s weary Titan should be doing, and we should help him do it.

Anvendt på det rød-grønne alternativ: her er det ikke mye vilje å spore til å hjelpe USA, og den sittende regjering ser ut til å være redd for å sitte for tett inntil USA. Det er vårt bidrag.

Stagger on, weary Titan

The US is reeling, like imperial Britain after the Boer war – but don’t gloat