Avskrift av NRK-reportasjen fra Sachsenhausen, i Dagsrevyen lørdag 10.5.03:
(Opptaket finnes på NRKs hjemmeside fra min/sek 12.41 til 17.33)

Gry Blekastad -Først skal det handle om norske krigsfanger i den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Nå har de fått sitt minnesmerke.
Christian Borch: Ja, og flere av de gjenlevende spør seg selv hva verden egentlig har lært av nazistenes fangebehandling.

Stig Vanberg og en annen tidligere fange (Eskild Jensen etter det jeg kan se/høre)….. forteller sammen om dødsdømte fanger som ble ført forbi:
EJ: -Altså, alle som skulle henrettes gikk forbi oss og/SV: -Samme veien. Vi møtte jo/
EJ: -Vi møtte dem som skulle henrettes/SV: -Ja de der….Vi møtte fem unge gutter med sånt svart kryss i pannen og der og der (peker på hvert av kinnene) og de skulle da rett…det var da et tegn på at de skulle rett i krematoriet.

Ole Kristen Harborg: I Sachsenhausen er det få fysiske minner etter skrekkregimet. De fleste brakkene er revet. Det er bare markert hvor de sto. Men fengselet står der. I disse rommene ble fanger torturert før de ble sendt videre til galgen.

(Forsvarsminister Kristin Krohn Devold kommer ut av fengselet og blir møtt av Harborgs mikrofon:)

Harborg: -Med hvilke følelser har du gått gjennom denne bygningen?

Krohn-Devold: -Nei, det er veldig sterke følelser, vi ser jo bilder av folk som har bodd i disse cellene, og som har blitt henretta, og jeg synes det er en spesiell opplevelse å få være her sammen med norske veteraner som er i live i dag, og det er i grunnen ubeskrivelig, du må i grunnen ha vært her for å kunne sette ord på det.

(Fra Krohn Devolds tale ved avdukingen av minneplaten:)

Harborg: -Forsvareministeren kom til Sachsenhausen for å hedre veteranene og for å sikre at de norske fangene aldri blir glemt. Nå har de fått sin minnetavle, slik fanger fra andre land har det.

Sachsenhausenfange Eskild Jensen forteller elever i museet:

Jensen: -Du var redd for livet ditt. Du trodde liksom ikke at du skulle få våkne opp dagen etterpå.

Harborg: -Men de viktigste minnetavlene skrives når fanger forteller nye generasjoner om sine opplevelser. Eskild Jensen møter elever fra Tingsaker skole i Lillesand, i Sachsenhausens museum.

Jensen: -Dette synes jeg er noe av det mest ufyselig jeg ser i leiren (benken der fanger ble spent fast og pisket eller slått med stokker). Jeg vil ikke en gang ta på den en gang, det er et eller annet som stopper meg. Det var her folk ble pisket. Det kunne de bli for…småtteri, og få det vi da kalte «25 på ræva». Eller «50 på ræva». 50 var nesten likeverdig med dødsdom. Og så var det helt stille, og så hører du bare suset av den derre svøpa og så… (lager et stønn) …så hørte du mannen ynke seg. Og så slo de og slo de, og – og han ynket seg, og til slutt var det ikke stemme igjen i ham lenger. Det ble sagt at han skulle telle slagene sjøl, og det greide folk stort sett ikke telle lenger enn til ti-femten, for da var de omtrent uten bevissthet. Og de fortsatte å piske ham, og….dette sto vi og skulle se på!….og kunne ikke røre oss..

Harborg: -En minneseremoni i en tysk konsentrasjonsleir tvinger fram spørsmålet: Hva har verden lært? Fangen Bjørn Egge ble general og senere president i Norges Røde Kors. Også i dag blir det tatt krigsfanger. Egge er opptatt av hvordan de blir behandlet. Selv var han først fange hos den tyske marinen, der ble han behandlet korrekt etter de regler som er fastsatt i Genéve-konvensjonen. Så ble han overført til nazistene i Sachsenhausen. Da var det slutt på alle rettigheter. Kontakten med utenverdenen ble brutt, selv Røde Kors slapp ikke inn i leiren for å kontrollere.

Bjørn Egge: -Og det som foregikk i denne leiren (Sachsenhausen), var klart folkerettsstridig. Å behandle mennesker på den måten som de gjorde.

Harborg: -Hvordan ser du på den måten som krigsfanger blir behandlet på i dag?

Egge: -Ja, jeg trodde vi var kommet så langt at vi skulle respektere Genéve-konvensjonen, og allminnelig folkerett, og så ser vi at dette glipper, at det er en stat som blir så sterk at de ikke behøver å følge reglene. Og det er et farlig tegn. Jeg er veldig urolig for den utviklingen.

Harborg: -Ser du paralleller med det som skjedde her?

Egge: Ja, på en måte, for der var det også en virkelig ovsterk makt som kunne gi pokker i hele de internasjonale bestemmelser, fordi de var sterke nok – trodde de – og det som skjer nå minner meg uhyggelig om det.

(Studio: Gry Blekastad) –…..Sier altså Bjørn Eegge, som kom til Sachsenhausen i november 1944 etter å ha overlevd 18 måneder i det fryktede spesialfengselet Sonnenborg i Polen.