Alle som har fulgt dramaet rundt Trond Giske noen år, har skjønt at her er det sterke følelser i sving, kraftige motsetninger, folk som ikke tåler trynet på hverandre og beskyldninger om tukt og utukt i øst og vest. Å oppføre seg ukorrekt mot damer i vestlige samfunn er harry og lavpannet, men i Arbeiderpartiet er det livsfarlig – særlig hvis det ligger politiske motsetninger i bunnen, og dermed ble Giske bannlyst, og Hadia Tajik sto igjen som vinner. Men Giske var ikke død.

Etter opprettelsen av Nidaros Sosialdemokratisk Forum så vi en mester i partipolitisk manøvrering og medlems-manipulasjon i praksis, for Giske er et politisk dyr som kan mer enn politikk. Han kan også spille partivalsen på alle strenger. Siden alle norske partier er innrettet etter et «liksomdemokrati» oppfunnet av Lenin selv, er det stort rom for å avgjøre alt i bakrommet til egen fordel. Og det var dét Giske gjorde, for kan Støre & co., så kan han. Dessuten er Giske mye smartere enn Støre.

Nå står han igjen på seierspallen, og den troner enda høyere etter at alle lokale kritikere ga ham en gavepakke og trakk seg fra både samarbeid, lister og parti i barnslig raseri, samtidig som Giskes nemesis og Støres prizewoman, den til dels fornuftige Hadia Tajik, tapte mot den utskjelte venstreekstremisten Kamzy Gunaratnam. Vel, nå kan politikerne takke seg selv for at de fjernet muligheten for å stryke kandidater på valglistene.

Etter det grusomme nederlaget rundt valglisten gikk Støres førsterekke av kvinner ut og ropte alarm. Kjerkol mente at partidemokratiet var roten til Arbeiderpartiets krise. Støre fikk neppe sove på dagevis, for den maktdemonstrasjonen sjakkspilleren Giske har gjennomført nå, er en klar trussel mot Støres marionettstyre i Ap. Så de som tror det blir «ro i rekkene» nå, må tro om igjen. Det er bare én ting som fortsatt er i det blå: Hva vil egentlig Giske med Arbeiderpartiet og Norge?

I 2017 ble Giske avsatt som nestleder

Alt rundt Giske handler om Giske. Hvem han er, hva han gjør, hvordan han oppfører seg og hvor mye drittsekk han måtte være. Det er personkonflikter,  beskyldninger og spekulasjoner i fleng, men den oppmerksomme leser vil legge merke til at veldig lite handler om politikk. Og elitemedia har ikke tenkt å fortelle deg bakgrunnen, så det er på tide med en liten faktasjekk.

Trond Giske er utdannet samfunnsøkonom, var leder av AUF på nittitallet da de sa nei til EU, kom på Stortinget første gang i 1997 og har vært startsråd i to regjeringer – som utdanningsminister mellom 2000 og 2001, kulturminister fra 2005 til 2009, og næringsminister fra 2009 til 2013. Dessuten har han turnert i Barne- og likestillingsdepartementet, Justis- og politidepartetmentet, settestatsråd i Fiskeri- og kystdepartementet i fire år, der statsråden var inhabil – av alle ting. Giske er altså en yrkespolitiker med lang fartstid og stor tyngde.

I motsetning til kretsen rundt Støre er han imidlertid ikke en blindt lojal broiler, og fremstår som mer opptatt av politikk, arbeiderklassen og Arbeiderpartiets arv enn adelskapet som styrer Ap. Det gjør ham til en paria som Ap-ledelsen var nødt til å bli kvitt. Det fikk de til i 2017, ved hjelp av «metoo»-bølgen, hvor det kom inn en rekke varsler om seksuell trakassering og tvilsom moral, noe som førte til at nestlederen ble avsatt. Den som ladet kanonen, var journalist Lars Joakim Brissach Skarvøy, og bøddelen var Hadia Tajik.

I syv år har Giske (kanskje vel fortjent) vandret som et spøkelse i Trondheim, til han bestemte seg for å angripe med Nidaros Sosialdemokratisk Forum. For Giske er et politisk dyr som ikke kan noe annet enn politikk, og jo dårligere politikk Støre & co. fører, desto lettere og mer fristende har de gjort det for Giske å gjøre comeback. I motsetning til andre comeback i politikken (som Søviknes og Wara) blir ikke Giske invitert inn. Han albuer seg tilbake med brutal makt – støttet av det lojale Giskeberget av supportere. Men hva vil Giske? Hva er målet?

Hva mener egentlig Giske, hvor står han politisk, og hva vil han?

I 2023 lanserte Giske boken «Verdt å slåss for», og det finnes en del podkast-dybdeintervjuer med ham hvor man ser at Giske er en slags politisk «nostalgiker» som er opptatt av Arbeiderpartiets arv, historie og formål som forkjemper for «den lille mann» mot staten og kapitalkrefter. Han er opptatt av at Arbeiderpartiet må tilbake til en respekt for næringsdrift og verdiskapning og folks ønske om å skape noe.

I motsetning til sosialistene i SV og Rødt, misliker han retorikk om å «ta de rike» og kalle dem velferdsprofitører, fordi det devaluerer gründernes innsats og drivkraft. Han står klart på at Arbeiderpartiet må gjøre hverdagen lettere for næringsdrivende, og er mer opptatt av å få gjort noe klokt enn å si noe klokt, slik sosialister flest er.

Giske er i kraftig opposisjon til den eskalerende EU-tilnærmingen og utsalg av norsk selvråderett på nær sagt alle områder til EU. Han er også uttalt kritisk til vesentlige sider ved EØS-avtalen, og har kritisert norsk energipolitikk og strømkuppet klart og tydelig ved flere anledninger. Dette kan lede folk til å tro at Giske målbærer er en slags light-versjon av fornuften som tvinger seg frem i den nye «høyrebølgen» fra Trump til FrP, men dét er ikke riktig, for Giske er dedikert sosialdemokrat:

Han holder seg klokelig vekke fra å koble masseinnvandringen til økte trygdeutgifter og høyere kriminalitet, noe som er grundig dokumentert. Han kritiserer ikke klimapolitikken eller «bærekraftsmålene», bare forståelse for at folk bekymrer seg for pengebruken, er i opposisjon til at denne «omstillingen» blir stadig brunere og mer korrupt – som om noe annet kunne bli utfallet.

Han liker ikke importen av EUs strømpriser, men i stedet for å hugge over kablene, vil han ha et prissettingssystem for Norge. Dessuten er han positiv til kjernekraft som en «bro» til fornybarsamfunnet. Og han sier naturligvis ikke et vondt ord om islam som trenger seg på ved alle sider av samfunnet, også internt i Arbeiderpartiet.

Grunnen til dette er at Giske er en slags «politisk panter» som hele tiden føler seg frem med potene for å finne ut hvor den får mest fotfeste og best fraspark. Giske sier mye, men bare ting som alle lenger ned i partiorganisasjonen kan være enige i, og som dages partiledelse er rykende uenig i – derfor er han neppe noen noen stor fan av Klaus Schwab og World Economic Forum. Og merk: Han har aldri tatt noen jobb i konsulentselskaper eller som kommunikasjonsrågiver til topplønn, for han vil stå fritt til å si sin mening. Det ligger mye integritet i dét.

Nærvelgere og globalvelgere

Giske irriterer seg over at Arbeiderpartiet blir oppfattet som «systembevarere» og ikke lenger er partiet som kjemper for den lille mann. Han liker ikke konsensusen som oppsto etter murens fall rundt det liberale, åpne markedet, eller «The End of History», som Fukuyama beskrev det. Et hovedpoeng i boken hans er at murens fall medførte at politikken har abdisert til fordel for et ekspertvelde og systemer som politikere ikke har kontroll over, men hvis politikken ikke kan styre samfunnet, hva er da vitsen med valg og politisk engasjement?

I dag står vi i en situasjon hvor politikken har gjort seg selv avmektig. Politikere får ikke gjort noe med strømpriser eller boligprisene eller noenting. Men så kom både Brexit og Trump, og det viste seg at politikk ikke var passé likevel. Arbeiderpartiet kom seg imidlertid aldri ut av søvnen. Det Giske etterlyser, er politisk vitalitet, vilje til styring, respekt for folket, som mener at politikere ikke lytter. Det var venstresidens nøkkelprosjekt, og det har Arbeiderpartiet mistet.

Og denne diskusjonen er interessant, fordi det gir Giske et snev av intellektuell kapasitet – i sterk kontrast til Støre, Vestre, Aasland, Brenna og ikke minst Peggy, som fremstår mest som åndsfattige roboter som bare lirer av seg innlærte politisk fraser; de har ingen tanker ut over gruppetenkning. Og derfor må jeg nevne Giskes masteroppgave, som han ikke jukset på. Den heter «nærvelgere og globalvelgere som politisk skillelinje» og kan leses her.

Utgangspunktet for denne oppgaven er David Goodhearts bok «The Road to Somewhere», som jo bør være pensum for alle som mener noe om politikk og globalismen – ikke minst fordi undertittelen er «The New Tribes Shaping British Politics». Goodheart deler velgerne inn i «somewheres» og «anywheres» – altså mennesker som tilhører et sted og mennesker som er globale og ikke bryr seg om hvor de bor, for de trives overalt. Problemet i Vesten er at slike anywheres (altså globalister) styrer alt, mens somewheres er i flertall.

Giske bruker ikke ordet globalister, og han bruker heller nærvelgere og globalvelgere, og de følger ikke høyre-/venstreaksen. Ap mister nærvelgere, mens det blir færre globalvelgere, og derfor faller Ap’s oppslutning. Årsaken er selvfølgelig at Ap og Høyre er fullstendig styrt av fanatiske globalister, men den kritikken er Giske forsiktig med.

Denne masteroppgaven var og er et viktig dokument for Arbeiderpartiet, men gjorde ingen forskjell for Ap-ledelsen, og den ble ikke tatt hensyn til i analysen av valgfiaskoen. Giske avslører at folk ikke kjenner igjen partiet, men det bryr ikke partiledelsen seg om, for de mener at globalist/akademiker-linjen vet best og er til det beste for Norge, til tross for at resultatene viser det motsatte.

Også Midtøsten er han forsiktig med å snakke om i klartekst offentlig, siden han vet at Ap er infiltrert av Palestina-aktivister, men ingenting tyder på at Giske følger Barth Eides enøyde støtte til Hamas og Palestina, som har ført til at Norge blir fremstilt som en slags bananrepublikk styrt av tullinger uten diplomatisk finesse. Alle unntatt Støre hater Barth-Eide.

Blir Giske partileder og statsminister?

Giske er ikke en person som ser ut til å jage etter makt, men dét gjør han. Han er ingen hobbypolitiker og leker ikke politikk, og han er kanskje en av Arbeiderpartiets dyktigste strateger og taktikere. Med tanke på middelmådighetene som styrer Ap nå, er det ikke rart han anses som en trussel mot deres hegemoni. Og med den sinnssvake og folkefiendtlige politikken som Ap styrer Norge med gjennom EU, WEF og FN, gjør de det veldig lett for Giske å komme tilbake. Det ser man ikke minst gjennom at en haug lokale motstandere simpelthen trakk seg fra stortingslisten og gjorde det enda lettere for ham å sementere makt. Ikke smart.

Giske er politikkens svar på The Cheshire Cat – eller et såpestykke: Han damper inn og ut av virkeligheten der det passer ham, og snakker alltid i runde vendinger og balansert for og imot, før han forsvinner igjen. Det er ikke fordi han ikke virkelig mener noe, men fordi han forstår politikk og er ekspert på partipolitisk poker. Alt Giske sier, er gjennomtenkt, taktisk og er tilpasset politikkens snirklete irrganger og fasade, og etter å ha blitt politisk myrdet én gang, gjør han nok neppe samme tabben om igjen.

Så ønsker Giske å bli partileder? Å ja, gjerne!! Vil han bli statsminister? You bet!! Vil han få det til? Vel, dét ligger i tilfelle et stykke frem i tid, for klanen som leder Ap nå, strekker seg helt tilbake til Gro Harlem Brundtland, og de passer på hverandre og vil aldri slippe taket i makten eller den ødeleggende globalist-politikken sin frivillig. Og bakom synger partiet som styrer Arbeiderpartiet: LO. Også der sitter den samme klanen av akademikere og globalistiske jålebukker hvis eneste mål er å globalisere Norge på medlemmenes og arbeiderklassens bekostning.

Hvordan kan Giske ta over?

Skal Giske klatre videre oppover, må han derfor gjøre det han gjorde i Nidaros: Bli tydeligere og samle fornuftige medlemmer under seg, i en stadig større maktbase. Dette kalles «fraksjonering» på partilingo, og da handler det ikke om personkjemi og stollek lenger, som det vanligvis alltid gjør rundt Sirkus Arbeiderpartiet. Da handler det plutselig om politikk, retning, kurs og resultater, og en sånn debatt er absolutt forbudt i dagens Ap.

Elitelaget har gjort alt for å styre mot alltid større «omstillinger» til glede for WHO, FN, EU, islam og globalistenes internasjonale nettverk under World Economic Forums kyndige ledelse. Arbeiderpartiet er fullstendig infiltrert av «World Global Leaders», grådige næringsinteresser og smilende islamister, og ingen av disse aktørene vil noensinne godta en ny politisk retning.

For å vinne må Giske derfor gå til full krig mot WEFs femtekolonnister, den akademiske ukulturen, islam-infiltratørene og ødeleggende politikk som er dyrket frem gjennom 40 år, og dét spørs det om han har makt til. Den eneste måten å gjøre dette på, er så samle så mange lojalister under seg i 15 fylkeslag at han kan overta ledervervet med forsikringer om at han vil fortsette å holde kursen og ta hensyn til alle mens han langsomt erstatter hele partiledelsen, innfører ny politikk og overkjører flesteparten av fanatikerne og gærningene.

Hvis det faktisk er dét han vil? Ingen vet. Det skjer uansett ikke i 2025 – men kanskje rundt 2029? Giske will show!

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!

Årets julegave – «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus.