Norske aviser på nett har lagt ut tilstrekkelig informasjon til at den norske konvertitten som etter vestlige sikkerhetstjenesters oppfatning har trent med Al Qaeda i Yemen, kan identifiseres på to forskjellige måter. I det ene tilfellet er det kanskje tale om en amatørmessig glipp, men i det andre er de offentliggjorte opplysningene av en slik art at den som offentliggjør dem, vet eller bør vite at den som har tid å avse, vil klare å identifisere vedkommende.

Samtidig som ingen som tar skrittet fullt ut og blåser navnet, sirkulerer det altså på sosiale medier og blir en nokså offentlig hemmelighet.

Offentliggjøring eller ei er naturligvis et dilemma. For på den ene siden kan man ikke vite med sikkerhet at den norske konvertitten har brutt noen lov ved å reise til den arabiske halvøy. Sikkerhetstjenestene sitter på informasjon som peker i den retning, men det ville ikke nødvendigvis holde fremfor en domstol. Personvernhensyn tilsier dermed at navnet ikke bør offentliggjøres.

Noen av privatpersonene som ved hjelp av blogger, Facebook eller Twitter har oppgitt navnet mer eller mindre direkte, har trolig også vurdert hvorvidt det er rett å gjøre det. Så hvorfor konkluderer de at det er rett?

Kanskje er det fordi personen det gjelder urettmessig har mottatt penger fra NAV i et tidsrom han har befunnet seg utenlands i det som under enhver omstendighet ikke er edle hensikter. Man vet at det finnes trygdesvindlere som lever herrens glade dager i Thailand, men når surt innbetalte skattepenger går med til livsopphold for en person som forakter og har ondt i sinne mot samfunnet han er vokst opp i og underholdes av, er det kanskje dråpen som får begeret til å flyte over for ærlige og lojale personer. Og da spiller det kanskje ingen avgjørende rolle at han ikke har klart å blåse et fly til himmels.

Selv i et oljerikt land kan det være provoserende at fullkomment antisosial adferd skal være konsekvensfri. Er konvertitten rett og slett en slags norsk Carina? Som får sindige borgere til å tenke at «nå er det faen meg nok»? Er det for mye forlangt å kreve inn skatt til utbetaling av det man med sort humor kan kalle terroravklaringspenger, og samtidig insistere på at mottageren har rett til personvern?