2021 var et annus horribilis for privatpersoner og næringsdrivende strømkunder. Og ekstra horribelt for dem som forsøker å stable sin egen bedrift på beina etter halvannet år med nedstengninger, og trodde på Erna Solbergs forsikringer om at nå skulle samfunnet gjenåpnes og normaliseres fordi vaksinene virket. Wrong’o.
Men 2021 var verst for demokratiet vårt, og det lover ikke godt for 2022: For er egentlig nordmenn interessert i demokrati? I Norge er staten nå både barnepike, mamma, coach, guru, gud og gullkrukke, og velgerne ser aldri ut til å få nok. Uansett hvem som styrer Norge på åremål av Høyre-blokken eller Ap-blokken, så har egentlig utviklingen bare gått samme vei, med samme politikk:
Mer stat, mer sentralisering, mer overnasjonalitet, mer overvåkning, mer EU, mer planøkonomi, mer moralisme, konformitet & konsensus, mer offentlig sløsing, mer skatter og avgifter, mer avhengighet av offentlige subsidier og støtte, mer sensur, flere store reformer og omorganisering, og stadig flere statlig ansatte, samt stadig flere statlige pålegg og lover.
Men det har blitt mindre av noe også: Mindre frihet, mindre fritt næringsliv, mindre fri presse, mindre selvråderett, mindre grunnlov, mindre markedsøkonomi, mindre handlingsrom, mindre fornuft – og mindre innenrikspolitikk og selvinteresse. Og flertallet stemmer for det, i tiår etter tiår. Hva er det egentlig nordmenn vil?
I praksis har EU-imperialistene fått alt de pekte på i landet som sa nei til EU to ganger. Det burde fremtvinge skamfølelse hos norske toppolitikere, men i stedet er de kjempestolte: «Se hva vi har fått til for EU!» Og de blir gjenvalgt gang på gang.
Noen graders avvik, men samme kurs: mot et grønt, globalistisk, flerkultur-paradis
Norske velgere går alltid lei regjeringen etter fire til åtte år, men regjeringsskifte spiller jo liten rolle når begge blokkene er totalt enige om at Norge skal bli en EU-koloni, underlagt FNs surrealistiske «bærekraftmål» og hvor det å oppfylle Parisavtalen trumfer alle andre hensyn. Eliten i lilleputtstaten Norge har nemlig tatt på seg rollen som verdens moralske Mor Theresa, som skal redde hele kloden fra fattigdom, krig, nød, urettferdighet og klimaendringer.
Stortingspartiene er rørende enige om at «internasjonalt samarbeid» er løsningen på «klodens problemer», hva nå enn de måtte være, for det finnes ingen offentlig debatt om det. Og partiene er like rørende enige om at vi er uten mulighet til å bryte «våre internasjonale forpliktelser», selv om disse avtalene er inngått av andre regjeringer med en annen politikk, og åpenbart skader Norge og nordmenn.
Sånn sett er landet som sa nei til EU to ganger nå i praksis et protektorat under EU – og regjeringen er bare administratorer av naturressursene som egentlig tilhørte nordmenn, men nå tilhører den som betaler mest, eller gir eliten de beste internasjonale jobbene. Praktisk og profitabelt, hvis man ser bort fra konsekvensen for nordmenn: Norge følger samme linje som bananrepublikker og totalitære land.
En velgermasse som driver ren selvskading
Pussig nok stemmer 95 prosent av velgerne for dette globalistiske mølet, som har eskalert mer eller mindre uhindret i 30 år, til tross for at det konsekvent gjør livet vanskeligere og dyrere for velgere flest. Forkjærligheten for NKRs uhemmede globalisme-propaganda blir bare avbrutt av et forutsigbart raseri når det atter går opp for velgerne at valgflesket bare var løfter og løgner, som alltid, men pytt:
Velgere husker lite og glemmer fort, så snart er alt tilgitt og glemt. De mest engasjerte er henvist til Facebook-grupper hvor politikerne blir kalt «landssvikere», før flertallet av velgere stemmer på dem igjen, for så atter en gang å bli like skuffet. Bare tre måneder etter valget av Jonas & co. vil norske velgere ha Erna Solberg & co. tilbake. Hvilken forskjell ville dét gjøre? Og sånn går det rundt og rundt, i tiår etter tiår.
Åtti år med sosialistisk diktatur var ikke nok
De fleste diskusjoner i et fritt demokrati vil før eller senere ende med Hitler – i den grad at fenomenet har fått sitt egen lov. Er det en konservativ sjel til stede, vil denne parere med at Stalin var minst like ille, men dette er bare verbal ammunisjon, for de fleste kan sørgelig lite om Hitler og Stalin, og enda mindre om hvordan deres samtid fungerte: Den særpregede samfunnsånden etter første verdenskrig gjorde fremveksten av nasjonal- og internasjonal sosialisme (i utallige former og betegnelser) nær sagt uunngåelig. Slik er ikke verden lenger.
Sosialismens storhetsperiode varte i over 70 år, fra 1917 til 1989, og tok livet av over 100 millioner menn, kvinner og barn, under diverse røde faner og symboler – gjerne på verst tenkelige måte. Alt fokus og alle advarsler i ettertid handler imidlertid om at diktaturet fra nasjonal sosialisme ikke må gjenta seg – mens internasjonal sosialisme dyrkes med samme iver som før, og samler hundretusenvis av velgere selv etter hundre feilslåtte forsøk, i hundre land, med millioner av døde under røde faner. Sosialister får aldri nok. Men likevel: Historien gjentar seg ikke. Den fornyer seg.
Nye tider gir nye trusler vi ikke kjenner igjen
Mennesket liker mønstre, og vi forsøker å tvinge samtidens terreng til å passe med historiens kart, så vi skal forstå hva vi har vi vente. Men det kommer ikke til å skje. Gammel-politikk er ikke faren vi står overfor, selv om alle demokratiets institusjoner er innrettet mot å hindre en ny Hitler. Kinas endring fra terrorstyrt maoisme til digitalstyrt mafiastat understreker poenget: Diktatur kommer i stadig nye og utrolige former, og det samme skjer i Europa:
Mens det offentlige Norge roper varsku om klimakatastrofe og en ny Hitler, lar de langsomt og systematisk Tysklands nye EU-imperium ta over landet, samtidig som de innfører Kinas digitale kontrollmekanismer. Mens dette pågår, dyrkes frykten for nasjonalsosialisme i alt fra mainstream medias redaksjoner (som aldri får nok av Hitler-grøss) via PSTs kvinnestyrte korridorer til en haug offentlig finansierte tenketanker hvor ingen egentlig tenker. Dette er samme avledningstaktikk som geistligheten på 1500-tallet brukte da de fikk alle til å frykte fiktive hekser, mens den egentlige faren for samfunnet var geistligheten selv.
Mens alle tror historien vil gjenta seg, får nye trusler mot frihet, fred og demokrati utvikle seg helt fritt i underskogen: Både islamisme, flerkultur-fanatisme, woke-moralisme, antifa-ekstremisme, ditgital overvåkning og grønn ny-sosialisme eksploderer under tryggheten vår, og angriper demokratiet og yringsfriheten fra alle kanter. Men våger du å bekymre deg for det offentlig, er DU en ny Hitler. Hold kjeft og følg strømmen!
Demokratiet står alltid i veien for store politiske visjoner
Demokratiet er en ustabil flygemaskin: Det er ikke selvopprettende og selvfølgelig, slik 97 prosent ser ut til å tro. Demokratiet er komplisert, skjørt og må flys aktivt, hands on, med stadige korrigeringer, ellers skjener det ut av kurs og ender i en dødsspiral og havari. Og demokratiet har en farlig innebygget svakhet som er lite drøftet:
Eliten som styrer et demokrati, har i praksis ingen fordeler av demokrati og ytringsfrihet. Det er faktisk bare mas, og en trussel mot karriere og suksess. Man må bruke mesteparten av tiden på å sørge for at man blir gjenvalgt, og det er høyst menneskelig å ville eliminere dette usikkerhetsmomentet. Det er her digitalisering blir en nøkkelfaktor:
De nye digitale overvåkingsmulighetene som følger med digitaliseringen og sosiale medier gir regjeringer og myndigheter ikke bare fantastiske og uimotståelige muligheter for propaganda og PR. De gir også fantastiske og uimotståelige muligheter for overvåkning og sosial kontroll – så folk følger deres politikk og ønsker – til alles beste, naturligvis. For et land som Kina, som ikke trenger å late som om det er demokratisk eller sivilisert, har disse overvåkningsmulighetene løpt løpsk for lengst.
Hvorfor skal man la folk gå på rødt lys? Sluntre unna jobben? Hvorfor skal en borger ha rett til å kritisere myndighetene? Ha rett til å skape blogger og undergrunnsaviser som ødelegger politiske samfunnseksperimenter, som vil lykkes, bare myndighetene får arbeidsro?
Hvorfor skal man tillate klaging som bare sprer seg og ødelegger for fremskrittet og det røde eller grønne skiftet? Hvorfor skal noen trassige tufser få gå uten munnbind og vaksine? Det bare ødelegger for alle andre. Hvorfor ikke heller belønne dem som oppfører seg bra med sosiale poeng, og heller trekke poeng fra dem som nekter å innrette seg til alles beste?
Digitaliseringen gir diktaturet historiske nye muligheter
Totalitære regimer er alltid basert på overvåkning og kontroll av individet. I Orwells «1984» var alle hjem utstyrt med en toveis «teleskjerm» som kunne sende propaganda, men også overvåke hvert eneste hjem. I DDR var 90.000 ansatt på heltid i Stasi, støttet av 170.000 kollaboratører og 1 av 7 innbyggere som informanter. I Nord-Korea er alle forpliktet til å angi hverandre, så samfunnet og regimet er stabilt, forutsigelig og «fredelig».
Den digitale revolusjonen er en total omveltning av våre samfunn. Dette gir helt nye og enorme muligheter for påvirkning, overvåkning og kontroll av borgerne. Og siden ingen har sett det før, er den mye lettere å snikinnføre med løfter om at «det er en fordel for deg», så samfunnet blir ordnet, forutsigelig og trygt.
Kina har innført et slikt «sosialt poengsystem» som premierer gode borgere som gjør som myndighetene sier, og straffer dem som opponerer. Koronatiltak i Vesten viser klare konturer av det samme, og det mest skremmende er nordmenns vilje til å akseptere det. Men den store gamechangeren er ikke digital overvåkning, veiprising og ytringskontroll. Det største faren er det pengeløse samfunnet – som nordmenn varmt og villig omfavner fortere enn befolkningen i noe annet land.
Folk forstår ikke hva dette innebærer av muligheter for maktovergrep: I et samfunn uten cash har du ingen mulighet for å kontrollere dine egne penger. Du kan ikke putte lønna di i lommeboka eller under madrassen. Du må overlate kontrollen over dine egne penger og din egen økonomi til andre, og attpåtil betale for det. Det gir myndighetene total kontroll over livet ditt.
Siden «fremtidens penger» bare er digitale koder og tall, betyr det at myndighetene kan bestemme hva du skal bruke penger på. De kan innføre maksimalgrense på bensin. Forsøker du å kjøpe for mye kjøtt i løpet av en måned, kan transaksjonen stoppes i butikken. Tenk om du bestemmer deg for å kjøpe en feriereise, men så får du ikke betalt fordi du har sprengt grensen for hvor mye CO2 du kan slippe ut dette året. Bruk fantasien.
Eller sett at du kritiserer myndighetene, og de reagerer med å utslette økonomien din ved å la bankene nekte deg konto og betalingskort. Hva gjør du da? Alt er mulig i det «pengeløse samfunnet». Men ingen ser faren, for det har ikke skjedd før.
Det blir vanskelig, men det er til ditt eget beste
Diktatur selges alltid inn som en fordel for flertallet: Endelig skal vi få et samfunn som fungerer, og ikke det gamle møkkasamfunnet vi har hatt til nå. Nå skal ting bli på stell, og paradis vil komme! Men først må vi bare gjennom en periode med «omstilling», som kan bli vond og vanskelig. Dette narrativet kommer alltid fra totalitære krefter som vil ta over samfunnet:
Før paradis kommer livets jammerdal. Før tusenårsriket kommer krigen. Før kommunismen kommer den krevende sosialismen. Før fornybarsamfunnet kommer ruinerende klimatiltak. Før pandemien er over, kommer nedstengning og innskrenkninger. Før Europas Forente Stater kommer maktovergrep. Før utopien kommer løfter og løgner. Før EU-imperiet og FN-verdensregjeringen kommer, må protester, opprør og motstand med gule vester slås ned med makt. Til alles beste, naturligvis.
Lytt til frie stemmer, dissidenter og uavhengig presse
Hadde historien gjentatt seg, ville det vært lett å stoppe EUs globalistiske adelskap. Da ville alle frie borgere sett hva eliten i Europa er i ferd med å skape gjennom EU, WEF og FN, og stoppet dem i tide. At maktmennesker og politikere vil forme samfunnet etter sitt eget oppblåste ego og sine fikse ideer er nemlig ikke noe nytt. At de lover «ny start» og gull og grønn fremtid, bare de får beholde makta, pengene og prestisjen ad infinitum, er også normalen de siste 5000 år.
Men en forutsetning for å gjennomføre stadig nye samfunnskupp er at historien ikke gjentar seg. Ingen må forstå hva som er i ferd med å skje. Alle advarsler er konspirasjonsteorier. Resultatet vil imidlertid bli det samme som alltid.
Eliten vinner. Du taper.
